MILES PÅ VEGGEN: Tilbake i Å i Meldal igjen for å snakk om de samme tingene og forsøke å fiske, og på veggen henger denne hakkespetten som vi kaller Miles Davis fordi den henger med ryggen til verden. Kind of Blue. Foto: Tom Stalsberg
MILES PÅ VEGGEN: Tilbake i Å i Meldal igjen for å snakk om de samme tingene og forsøke å fiske, og på veggen henger denne hakkespetten som vi kaller Miles Davis fordi den henger med ryggen til verden. Kind of Blue. Foto: Tom StalsbergVis mer

Seinsommer med Miles:

Brannfakkel: Å-uka er langt viktigere enn den uka i Arendal

Selv om du er i Slagsvold-Vedum-land og ønsker å hyle mot månen, mens du leser elva AB og selvsagt, C.

Meninger

Å i MELDAL (Dagbladet):

Åkeren er gul og vinden gjør at den duver, du finner ganske med en gang en helt egen, ja kall det ro. Norge Rundt på trykk? Ja, selvsagt. Elva stiger en smule, men det er liv. Den svart og hvite gårdskatta lusker fortsatt rundt, ett år eldre og litt mer pjusk i pelsen. Som oss. Inne i huset, der vi skal holde hus i ei uke, er det også slik det alltid har vært, en utstoppet hakkespett på veggen, et ekorn på skjenken. I hønsehuset cirka 50 000 eggende.

Vi sitter på trappa med en kopp kaffe. Klokka har på seg en regntung mandag og viser rundt åtte. Ei dame svinger inn med bilen, åpner bakdøra og går inn i utsalget av egg fra frittgående høns. Hun lemper inn, her skal det bakes. Vi er nok i Slagsvold Vedum-land, og får lyst på å hyle mot månen som dessverre ikke er oppe akkurat her og nå, men vi har alltid et latent hyl på lur både mot skiftende måner og verdens generelle undergang. Som du kanskje skjønner (våre tre faste lesere) at det er den tida på året igjen, seinsommerfiske i Orkla. Laksen har vært her ei stund, det er tatt meget bra i alle vektklasser.

Vi er de samme fire hvor tre av oss fortsatt ser ut som vi skal i ringen innenfor tungvekt, mens den fjerde er naturlig diger, ja, vi må vel kunne si nærmest et beist. Først gangen vi var her i samlet flokk var i 2003, men hva i all verden gjorde vi mellom kastene da? Vi hadde ikke telefoner som holdt oss oppdaterte på alt, og mest ingenting, eller vi kunne spille sjakk eller se på idrett eller hva det enn måtte være. Hva gjorde vi? Snakket sammen? Leste aviser og bøker? Leste elvas AB og C? For ikke å framstå som en digital zoombie har vi med ei bok utgitt i 1998, lest tidligere, men på tide å re-lese: «Med solen ytterst i nebbet – En bok om Harald Sverdrup» av Tom Lotherington.

Sånn går dagene. Fisk? Ja, etter fem kast i Saghølen. Så satt årets første postkort på kroken. Kan egentlig reise hjem nå, men nei. Denne Å-uka er viktigere enn Arendalsuka. Neste stopp? Kaffebaren & Å-kjerringa.