Bransjeavtale og kulturpolitikk

Som kjent er bransjeavtalen for bokomsetning under reforhandling etter at den i fjor ble oppsagt av en av avtalepartene, Den norske Forleggerforening.

Denne avtalen innebærer omfattende reguleringer av bokomsetningen her i landet og trenger dispensasjon fra konkurranseloven, ettersom den gir forlag og bokhandlere betydelig markedsmakt overfor bokkjøperne. Når den hittil har fått slik dispensasjon, har det sammenheng med de kulturpolitiske formål avtalen skal ivareta: Dette gjelder i hovedsak to: Litterært mangfold ved at bransjen har en forpliktelse til å tilgodese smale, kulturelt høyverdige titler som ellers ikke ville ha blitt utgitt. Og tilgjengelighet, dvs. at bøker som blir utgitt er tilgjengelig i alle deler av landet til noenlunde samme vilkår. Et viktig virkemiddel er faste priser som gjelder over hele landet. For skole- og lærebøker gjelder ordningen uten tidsavgrensing, mens den for annen litteratur gjelder utgivelsesåret og året etter.

Avtalen har utvilsomt hatt kulturpolitisk betydning, men samtidig er det åpenbart at tiden er i ferd med å løpe fra denne type virkemiddelbruk. Jeg bygger mine vurderinger på et utredningsarbeide som jeg har utført for Den norske Bokhandlerforening (Rapport nr. 133, 1998 fra Telemarksforsking-Bø). I det følgende skal jeg søke å begrunne denne vurderingen. La meg da for sikkerhets skyld legge til at dette er vurderinger som Den norske Bokhandlerforening ikke nødvendigvis deler. Antakelig tvert imot.

Hovedhensikten med denne kronikken er å utfordre sentrale aktører i forbindelse med bransjeavtalen, spesielt de som har ansvar for kulturpolitikken: Jeg ser det som særdeles uheldig om bransjeavtalen forsvinner uten at en har fått et system med alternativ virkemiddelbruk for den del av kulturpolitikken det her er snakk om.

Min pessimisme mht. bransjeavtalens overlevelsesmuligheter har sammenheng med flere forhold. Det viktigste er tiltakende interessekonflikter mellom forleggere og bokhandlere. Klarest kommer konfliktene til uttrykk i forbindelse med skoleboksalget. Fritt skoleboksalg, med bl.a. muligheter for direkte salg til skolene fra forlagene, er et hovedkrav fra forleggerne i forhandlingene om ny bransjeavtale. Av andre forhold er følgende trolig de viktigste:

Interessekonflikter også mellom forleggere og mellom bokhandlere fordi noen er tjent med bransjeavtalen, andre i mindre grad eller slett ikke. Flere outsidere i bransjen, spesielt uorganiserte forlag som kan operere fritt, ubundet av bransjeavtalen. Mer direktesalg fra utenlandske forlag og bokhandlere. Rask omkalfatring av samfunnet og bransjens «omgivelser». Økt konkurranse fra andre medier som fortrenger bøker både i konsumentens økonomiske budsjett og i deres tidsbudsjett. Norsk er svekket som skriftspråk dels ved at norskforfattede bøker fortrenges av fremmedspråklige, spesielt engelsk, og fordi det lønner seg dårligere å omsette bøker til norsk fra de mest brukte fremmedspråk.

Raske samfunnsendringer, hardere konkurranse utenfra og interne interessekonflikter som gjerne forsterkes av de førstnevnte forhold, har tatt knekken på avtaler av denne typen før - og vil gjøre det igjen.

Forleggerne krever altså at skolebøker tas ut av bransjeavtalen. Bokhandlerne sier at da blir det ingen ny bransjeavtale. Hvorfor er skoleboksalget så viktig?

Størst betydning har det trolig at skolebøker er et stort segment og er det mest forutsigbare både på kort og lang sikt. Skolebokmarkedet har et omfang og innhold som i hovedsak er styrt av fødselstall og norsk skolepolitikk. Selv om begge deler, spesielt det sistnevnte, kan være noe uberegnelig, er usikkerheten knyttet til andre segmenter jevnt over atskillig større.

Uregulert skoleboksalg vil utvilsomt også kunne være til fordel for en del av bokhandlerne, spesielt de store med kjedetilknytning. For er stort antall av de andre vil det imidlertid virke negativt. Ja, for svært mange er det av avgjørende betydning å beholde dette salget, samtidig som de vil være de som er mest utsatt for å miste det.

De fleste utsatte bokhandlene finnes i distriktene, det er mange av dem, og skoleboksalget har stor betydning. Beregninger som er foretatt viser at halvdelen av bokomsetningen i det som kan kalles distriktsbokhandler (dvs. bokhandler utenom byer og større tettsteder) er skolebøker. Gjennomsnitt for alle bokhandler er 35%. I alt er det ca. 180 distriktsbokhandler, hvorav ca. 150 er eneste bokhandel på stedet. Det er hovedsaklig snakk om små forretninger, med dårlig lønnsomhet som derfor er sårbare overfor større endringer, f.eks. bortfall av skoleboksalget.

Alt i dag er bokhandeldekningen i distriktene svak. Ca 44% av kommunene her i landet er uten bokhandel. Det er neppe en overdrivelse å si at å ta skoleboksalget ut av bransjeavtalen - eller at avtalen faller i sin helhet - vil gjøre at godt over halvdelen, kanskje så mange som to tredeler av norske kommuner vil være uten bokhandel få år etter at så eventuelt skjer.

Uten alternativ virkemiddelbruk vil begge de to hovedmålsetningene med bransjeavtalen bli rammet. Dette er åpenbart for «tilgjengelighet», men det gjelder også «litterært mangfold». Virkningene på sistnevnte målsetting har sammenheng med at smal litteratur i betydelig grad eksponeres i og omsettes gjennom bokhandlene. Færre bokhandler gir mindre eksponering og mindre salg. I denne forbindelse er erfaringene fra Sverige som lenge har vært uten bransjeavtale interessante. Der foregår 40% av boksalget gjennom bokhandel, mens bokhandlene i Norge og Danmark (som har en avtale som likner på den norske) har over 70%. Statlige støtteordninger har gjort at antall kulturelt høyverdige titler ikke er blitt redusert i Sverige. Derimot har det vist seg vanskeligere, spesielt for de små forlagene, å få solgt slik litteratur. Et svekket bokhandlernett har gjort at bøkene i mindre grad enn før når ut til publikum.

Erfaringene i England, etter at en der for kort tid siden gikk bort fra en avtale som ligner på den norske bransjeavtalen, er også av kulturpolitisk interesse. Der har en fått større konsentrasjon om bestselgere. Dette har gått på bekostning av nye forfattere og forfattere som har vist seg ikke å slå spesielt godt an. «Animal Farm» og «1984» hadde nok ikke sett dagens lys dersom det var i dag George Orwell hadde prøvd seg som forfatter i England.

Etter min oppfatning vil en få bruk for alternativer til bransjeavtalen, og behovet kan melde seg før en aner det. På denne bakgrunn er det sterkt å beklage at de myndighetene som har ansvaret for kulturpolitikken her i landet ikke for lenge siden har tatt initiativet til å utrede denne delen av kulturpolitikken, både målsettinger og virkemiddelbruk. Vi skal ikke lenger enn til Sverige før vi finner en helt annet situasjon. Der er det etter krigen gjennomført flere omfattende utredninger, hvorav den siste kom i fjor (SOU 1997:141). I tillegg er det der utført langt mer omfattende forskningsvirksomhet om bokmarkedet. En slik utredning burde vi ha hatt allerede i dag her i landet også. Det en kan håpe på er at partene makter å komme til enighet om en ny avtale som kan holde noen år og at kulturmyndighetene bruker det pusterommet en da får til å oppgradere kunnskapsgrunnlaget som en trenger for en skriftkulturpolitikk tilpasset realitetene i det norske samfunnet i dag.