Brasil i bakrus og frykt

Brasilianerne omfavner ultra-høyre fordi de demokratiske kreftene ikke er villige til å samarbeide om et høyere mål og bare tenker på sitt eget beste, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Etter den skitneste og bitreste valgkampen i demokratiets historie har de brasilianske velgerne gitt regjeringsmakta til ultra-høyre. Tidligere kaptein Jair Bolsonaro er fra 1. januar president og tidligere general Hamilton Mourão er visepresident. Valgseieren er helt klar: Bolsonaro, fra det hittil bitte lille Sosialliberalt Parti (PSL), fikk 55,13 prosent av stemmene mens Fernando Haddad, fra Arbeidernes Parti (PT), fikk 44,87 prosent. I den grad det er sjokkerende er det et varslet sjokk i tråd med meningsmålingene. Bolsonaro-klanen får nå faren som president, den ene sønnen i Senatet og den andre i Deputertkammeret.

I bakrus, raseri og frykt har et flertall valgt «en sterk mann», en autoritær hersker som lover å innføre lov og orden med nær sagt hva som helst av virkemidler og som ikke er så nøye med demokrati, rettsstat og menneskerettigheter. Brasilianerne er i bakrus etter sterk økonomisk framgang som har snudd til nedgangstider. De er rasende på den politiske eliten fra omtrent alle partiene som vist seg gjennomkorrupt. Og de lever i frykt for den utbredte volden.

Tar man på alvor Bolsonaros mange utspill i valgkampen ønsker han nærmest å innføre en politi- og militærstat. Bolsonaro og Mourão har hyllet det militære diktaturet fra1964 til 1985. Mourão har lekt med tanken om et kupp ovenfra, sette inn de militære og endre Grunnloven uten å spørre velgerne. Ei uke før valget kom en video med sønnen Eduardo Bolsonaro, som er valgt til Deputertkammeret, der han sier det ikke trengs en bil med soldater for å stenge Høyesterett, det er nok med «en korporal og en soldat». Politifolk skal ikke tiltales om de dreper noen, den kriminelle lavalderen skal senkes og «gode mennesker» skal fritt ha skytevåpen. Etter hvert har Bolsonaro dempet noen av utspillene, særlig like før andre valgomgang, han har avsannet planer om kupp, han vil etterleve Grunnloven og han har dempet angrepene på Høyesterett. Han har også gått tilbake på løftet om å forkaste Paris-avtalen om klima, fordi det kan ramme landets eksport.

Med 63 880 registrerte drap i 2017, omtrent sju i timen, er det ikke rart folk frykter volden. Men å styre etter slagordene «politifolk som ikke dreper, er ikke politifolk» og «en god banditt er en død banditt», gi politifolk straffefrihet for drap og la folk fritt ha våpen vil ikke dempe volden, tvert imot. Politiet vedgår å ha drept om lag 5000 personer i året, og de blir sjelden tiltalt eller dømt. I tillegg kommer de mange summariske henrettelsene utført av væpnede borgervernsgrupper, som gjerne består av nåværende eller tidligere politi- og brannfolk.

Høyesterett kommer til å være bolverket mot mange av hans forslag som er i strid med Grunnloven og internasjonale traktater. I tillegg må han regne med Kongressen, som nå blir helt atomisert med 30 partier. Mange av disse har uklar eller ingen ideologi, men de fleste heller til høyre. Dette vil gjøre det ganske innfløkt å oppnå et flertall for presidentens mange forslag. Men det som kalles «BBB-benken», der bokstavene på portugisisk står for «kuler, kveg og bibel», blir sterk og sokner naturlig til Bolsonaro. Miljøvernere og urfolkene har god grunn til å frykte økt avskoging, ulovlig hogst og graving etter gull og diamanter.

Et paradoks ved valget er, som en kommentator uttrykte det: Man velger en virkelig fascist, fordi man ikke tror på at han er det, av frykt for en påstått kommunist, som faktisk ikke er det. Fernando Haddad fra PT ble i valgkampen anklaget for å være leninist og stalinist. Som utdanningsminister skulle han ha spredd ei «lærebok i homoseksualitet» i skoleverket. Valgkampen var full av falske nyheter og skitne angrep i sosiale media hver dag. Bolsonaro og hans folk førte valgkampen nesten utelukkende i sosiale media, og han ville ikke møte Haddad i debatt.

PT, som vant alle valg fra 2002 til i år og regjerte til 2016, er i krise. Men Haddad fikk tross alt nær 45 prosent av stemmene og PT er det største partiet i Kongressen med 56 seter i Deputertkammeret. Fallet er bare så stort. PT klarte ikke å samle indre venstre og den politiske midtbanen mot Bolsonaro. Ciro Gomes fra Demokratisk Arbeiderparti (PDL), som falt ut i første valgomgang, kvidde seg for å støtte Haddad og dro til Europa foran andre valgomgang, enda han har vært statsråd i regjering med PT. Å ikke kunne samle alle demokratiske krefter mot Bolsonaro er venstresidas dundrende nederlag. Det vitner både om hvor sterk misnøyen og hatet er mot PT og det vitner om hvor hårreisende prinsippløse andre partier har opptrådt når de ikke står opp for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter.