STOR FORMIDLER:Espen Skjønberg ser på Hamlet som et menneske som kan forstås og medynkes i «Om Hamlet», mener Dagbladets anmelder. Foto: Per Maning/Nationaltheatret
STOR FORMIDLER:Espen Skjønberg ser på Hamlet som et menneske som kan forstås og medynkes i «Om Hamlet», mener Dagbladets anmelder. Foto: Per Maning/NationaltheatretVis mer

Breddfull av omsorg

Espen Skjønberg ser nærmere på prinsen av Danmark og finner først og fremst en ulykkelig ung mann

|||

TEATER: En gammel mann ser på en ung mann. Den unge mannen er Shakespeares berømte hovedperson, Hamlet, prins av Danmark.
Han er blitt kalt den mest intelligente hovedperson i litteraturen, den mest ironiske, den mest komplekse. Men sett
gjennom Espen Skjønbergs milde øyne er Hamlet først og fremst en plaget ung mann, en begavet gutt som har seilt med letthet
gjennom livet til han får familiens og kongerikets tragedie i fanget, og blir pålagt et tyngende krav om handling og hevn.

FRED I DØDEN
Espen Skjønberg har selv komponert forestillingen «Om Hamlet», der han gjenforteller innholdet i stykket og spiller ut utvalgte scener. Regissør Eirik Stubø og scenograf Kari Gravklev har lagt en ren, mørk ramme rundt fortellingen. Et bord og en hodeskalle utgjør scenografien. Ved første replikk er salen fullt belyst, men lyskjeglen snevrer seg inn mot den svartkledde skikkelsen på scenen ettersom Hamlet blir mer og mer alene.
Gjennom forestillingen framfører Skjønberg den berømte «Å være eller ikke være»-monologen hele tre ganger.
Med det legger han vekt på fortvilelsen hos den slitne prinsen som spør om han skal gå inn i livets kamp på grunnlag av premisser han aldri kan være trygg på, trakte etter et mål han ikke vet om er det rette, eller forbli en observatør og søke freden som egentlig bare
døden kan gi.

IKKE OVERVELDET
Den gang Skjønberg spilte Hamlet så han Hamlets verden i sammenheng med begynnelsen på den kalde krigen, og en verden som var blitt urolig og uforutsigbar. Hans tilnærming er konkret og medmenneskelig. Samtidig er skuespilleren, takk og lov, aldri overveldet av respekt: Skjønberg påpeker praktiske usannsynligheter i stykket, han finner mye humor i det dystre, og viser fram en Hamlet som tidvis er både halsstarrig og brutal.
Scenene han har valgt å spille ut er blant de mest handlingsmettede og følelsesmessig voldsomme i stykket: Hamlets avvisning av Ofelia og hans opprivende konfrontasjon med moren.
Skjønberg er en stor formidler, som bringer en særegen inderlighet til alle sine roller. Det er flott å se hvordan han veksler lett fra den ene rollen til den andre.
På premieren var han imidlertid ennå ikke blitt fullt fortrolig med teksten.

NED FRA PARNASSET
En kan spørre seg om et publikum som ser «Om Hamlet» vil komme ut med en større forståelse av hvorfor nettopp dette er teaterhistoriens mest attrådde rolle. Det enorme spennet i Hamlet, hans sofistikerte forhold til ironi, hans ambisiøse eksistensielle betraktninger, blir i liten grad utdypet her. Jeg skulle gjerne hørt Skjønberg fortelle mer om sitt arbeid med rollen og hvorfor nettopp én replikk, «Tiden er ute av ledd, ve at jeg ble født til å rette den igjen», var så viktig for ham.
Når «Om Hamlet» er blitt et vellykket dannelsesprosjekt skyldes det at Skjønbergs perspektiv er absolutt nødvendig: Han tar den gjennomanalyserte Hamlet ned fra parnasset og viser oss en mann som først og fremst er et ung og usikkert menneske, som kan forstås og medynkes.