Anmeldelse: Miley Cyrus - «Plastic Hearts»

Breddfull av selvtillit og sensualitet

Hemningsløs Miley Cyrus på ny plate.

Foto: Sony Music
Foto: Sony Music Vis mer
Publisert

«Plastic Hearts»

Miley Cyrus

Pop

Utgitt: 2020
Plateselskap: Sony Music

«Sjangergrenser hører fortiden til»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Miley Cyrus har alltid skapt bølger, både som artist og kjendis. Det er også mye av grunnen til at hun har den statusen hun har i dag. Men denne oppmerksomheten gjør også musikken lett nedprioritert under fete typer om den rebelske Disney-stjernens privatliv.

Det må likevel sies at det er som artist at Miley Cyrus viser den mest interessante siden av seg selv. Vi har sett det gang på gang, monsterhits som bretter ut aspekter av det skandaløse popstjerne-livet bak de mange overskriftene. På hennes sjuende studioalbum, «Plastic Hearts», møter Miley seg selv i døra og konfronterer eget narrativ på herlig frigjort vis.

Rampete rocker

Fra åpningsnummeret, «WTF Do I Know», blir det klart at Miley ikke har tenkt å holde noe tilbake - på godt og vondt. Det er mye, det er rått, det er ærlig, men viktigst av alt, det er utrolig fengende. Cyrus balanserer på strak line, i gråsonen mellom rock og pop. Hun er kanskje en popstjerne av rang, men det er like store deler rampete rocker å spore i hennes musikalske terreng på «Plastic Hearts».

Låten «Angels Like You» er nærmest utleverende ærlig, med linjer som «I’m everything they said I would be». Til tross for glaserte melodiske fakter blir ikke sentimentaliteten for billig, og Cyrus klarer å holde på troverdigheten, selv midt i alle gitarakkompagnerte klisjeer.

Selvrealisering

I den andre enden av skalaen har vi «Prisoner», et storslagent møte mellom to pop-adelige, hvor Dua Lipa og Miley Cyrus serverer hemningsløs disko-pønk på mesterlig vis. «Prisoner» er bittersøt låt breddfull av selvtillit og sensualitet, helt frigjort fra enhver forventning som måtte være knyttet til flinke jenter. Dette er rett og slett en hymne som kommer til å vare.

«Plastic Hearts» er både et breakup album og en selvrealiseringsplate - alt i ett.

Miley Cyrus kjører på, med hevet hode og en god dose selvinnsikt. Vi får disco-hooks, perkusjon med pønkeattityde og bombastisk glamorøse rockemelodier. Sjangergrenser hører fortida til, i hvert fall om vi ser på «Plastic Hearts».

Det skal sies, ikke alle låtene holder ufravendt hit-faktor. «High» og «Hate Me» er hyggelige fyllspor på sitt beste, og etterlater heller ikke nevneverdig inntrykk. «Bad Karma» huskes, men kanskje for litt feil grunner. Her forener Cyrus’ country-arv med noen heller seksuelle lyder, og det er vanskelig å si om dette er musikalsk virkningsfullt eller bare kleint.

Mye å by på

«Plastic Hearts» viser Miley Cyrus som en mangefasettert popstjerne som ikke er redd for å prøve nye ting. Noen lykkes likevel kanskje bedre enn andre. Utgivelsen har høye ambisjoner, men kan av og til bli litt mye av det gode. Albumet har ekstremt sterke låter, men helhetlig blir det fort en tanke for kaotisk og klisjéfylt. «Plastic Hearts» er en spennende og utfordrende plate fra en verdensstjerne som har vist at hun har mye mer å by på.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer