Bredt glis

Kall det revisjonisme, kall det tukling med mytene og popskaperverket. Men du kommer ikke unna «Smile»s karismatiske magi.

CD: Det går ikke mange minuttene før man må legge ned våpnene her, og gi seg over til popmusikkens magi slik den kommer ut av Brian Wilsons årgangsflosshatt. Mesteren er tilbake, rehabilitert og ikke lenger så lysømfintlig som før, og han viser gamle, geniale triks til måpende tilskuere i alle aldrer.

Meningen var at «Smile» skulle være en grensesprengende popplate, et svar på tiltale i forhold til Beatles' «Sgt. Pepper». Brian Wilsons problemer med sin egen hovedsikring og påfølgende brudd i arbeidet med innspillingen, skapte historien om det ufullendte mesterverket. Hadde alt gått seg til og plata blitt ferdig, ville vi vært en av popmusikkens flotteste myter fattigere, men hatt enda ei plate å trekke fram hver gang tidenes beste popplater skal kåres. Låter som «Good Vibrations», «Heroes & Villains» og mange andre har dukket opp på forskjellige tidspunkter, men selve verket er ikke fullført før nå.

Helhet og storhet

Det lå ingen automatikk i at denne plata skulle bli like magisk som de allerede legendariske «Smile»-konsertene de siste par åra. Man kan da også diskutere om et ferdigstilt «Smile» anno 1966/67 ville vært enda bedre og enda mer magisk enn denne «nyinnspillingen» av året. Men dette er en til dels uvesentlig, nesten smålig, innvending når resultatet er blitt slik det er blitt.

Det låter nemlig ikke nevneverdig mindre vidunderlig og magisk. Det er en nytelse å spille fra begynnelse til slutt - egentlig den eneste måten å forholde seg til «Smile» på. Dette er drømmende, grublende og kompleks popmusikk av en annen tid, «Smile» i 2004-innspilling er det nærmeste vi kommer en tur i tidsmaskinen, en musikalsk scenografi som gjenskaper epoken hvor denne musikken ble til omtrent uten at vi merker det.

BEACH BOY: Brian Wilson har endelig gitt ut sitt grensesprengende popalbum «Smile».