HIPHOP-MANIFEST: Kanye West i aksjon på Koengen i Bergen denne uka. FOTO: PAUL S. AMUNDSEN
HIPHOP-MANIFEST: Kanye West i aksjon på Koengen i Bergen denne uka. FOTO: PAUL S. AMUNDSENVis mer

Breivik advarte mot voldelig rap

Terroristens forhold til hiphop sier noe om hans personlighet, i følge Kjetil Rolness.

ORD PÅ ORD. Som ikke strekker til. Selv etter hundre kloke taler og kommentarartikler står vi igjen som skrekkslagne, måpende vitner til et sort hull i alt vi kjenner som moral og humanitet. Med kikkerens doble følelse. Frastøtt av udåden, men fascinert av saken. 22. juli er Orderud ganger hundre. Vi vil ha mer. Fakta, rykter, teorier og spekulasjoner. Vi vil inn i morderens hode, ned i ondskapens kilde.  

SLIK BLIR EN SYK MANNS 1500-siders egenerklæring et must read. Gratis, forbuden, råtten frukt. Et par tastetrykk, så sitter man og scroller med elendig samvittighet. Jeg har følt skyld når jeg har sett på bilder før, men aldri under lesningen av en tekst. Bare det å forholde seg til Anders Behring Breivik som «forfatter», bli oppmerksom på språk, form og disposisjon, som et forbannet litteraturstudium, når saken handler om virkelig død, redsel og smerte, er ubehagelig nok. At ugjerningen var ment som manifestets markedsføring, lar seg knapt tenke. Så gjør man hva terroristen ønsket!  

VI KAN SI TIL OSS SELV selv at denne «Norgeshistoriens mest uhyrlige tekst», er noe vi må lese for å forstå og forebygge. Noe som må fram i lyset, for at trollet skal sprekke. Men like godt å innrømme det: Størst av alt er nysgjerrigheten. Vi har fått gjengitt forvirringen, motsigelsene og ynkeligheten ved terroristens verdensbilde og selvframstilling. Den politiske ideologien er analysert og demonert. Likevel består dragningen: Å kunne ta en titt på egenhånd. I det mentale roteloftet til den verste norske ugjerningsmann siden 2. verdenskrig. Der finner man Castro-sitater, parfymemerker og mye annet rart, men det første jeg dumpet over, var mer overraskende:

I said a hip, hop, the hippie, the hippie, to the hip-hip hop, ah you don't stop, the rock it to the bang bang boogie, say up jump the boogie, to the rhythm of the boogie, the beat.  

«RAPPER'S DELIGHT» med Sugarhill Gang. Tidenes første rap-hit fra 1979, som jeg selv hadde i platehylla. Happy partymusikk med selvdiggende tulletekst. Sitert på s. 629 i et terrormanifest. I et kapittel om rap-kulturens uheldige utvikling! Forfatteren trekker linjer fra Malcolm X via «Blaxploitation»-filmer til P. Diddy. «Delight» var bare en harmløs opptakt før den mørke, nihilistiske gangsta-rapen, eksemplifisert ved Schoolly D:

Got to the place, and who did I see? A sucka-ass nigga tryin to sound like me. Put my pistol up against his head, I said «Sucka-ass nigga, I should shoot you dead».

Jo mer aggressiv og voldelig, jo mer kul og ekte framstår dagens rapper, ifølge manifestet. Hiphop gjeninnfører de primitive stereotypiene av sorte menn som borgerettsbevegelsen kjempet mot. Blodige og sexistiske tekster og videoer, samt den kriminelle atferden til mange rap-kjendiser, brutaliserer livsstilen til unge etterapere og gir næring til rasisme hos hvite.  

LESTE VI RIKTIG? En massemorder som advarer mot voldelig populærkultur? En hvit norsk høyreekstremist som advarer mot negative bilder av afroamerikanere? Breivik har sakset og limt inn en hel artikkel, «How Hip-Hop Holds Blacks Back», av John H. McWhorther, lingvist, forfatter, kommentator. Selv afroamerikaner og liberal Obama-demokrat. Men altså kritisk og moralistisk nok til å fungere som ekspertvitne for en vestkantgutt som tar avstand fra sin fortid som hiphop-er og tagger. Breivik ble frosset ut etter tysting i en politisak. I manifestet refser han miljøet som et kriminelt narkoreir infiltrert av venstresiden (Blitz, Gatas Parlament). Og dessuten: «Jeg merket at flertallet av de aktive innen hiphop-miljøet var akademisk svake, og jeg ville ikke ende opp som dem.»  

AKADEMIKERPARTIET FRP ble Breiviks alternativ. Til han falt utenfor også der. Høyere utdannelse fullførte han aldri. I stedet valgte han selvindoktrinering i indre eksil. Der fant han også den «endelige løsning» på hiphop-problemet: «Når det gjelder hiphop-industriens sjebne, er det ikke en optimal løsning å forby den i sin helhet, da det vil skape en overveldende kortsiktig protest (...) Visse positive aspekter ved hiphop-bevegelsen burde få lov til å overleve, for eksempel breakdance (...) så lenge det påvirker selvtilliten til europeiske ungdommer på en positiv måte, og bare hvis det kan bli re-definert som en europeisk tradisjon, og ikke portretteres som en ghetto/etnisk/multikulturell livsstil.»  

KULTUR SKAL VÆRE POSITIV, oppbyggelig og etnisk ren. Eller forbys. Breivik har skjønt hva diktatur handler om. Når lengselen etter orden og enhet blir til besettelse, ser man ikke hiphop som vellykket eksempel på fredelig flerkultur og glokalisering. Heller ikke som enestående plattform for selvskaping og iscenesetting, ikke minst av mannlig identitet. I hiphop-ens lekegrind kan primale instinkter leves ut, mer eller ironisk, som thug eller pimp. Skryting blir til kunstform. Orddueller — battles — erstatter skuddveksling. Hva sier Schoolly D i slutten av verset - som Breivik og andre moralpanikere aldri siterer? At rapperens «educated mind» ba ham kaste pistolen, og ta mikrofonen.  

HIPHOP KAN — som all performativ kunst — fungere både som maske og ansikt. Eller en maske som sier mer enn et ansikt. En Eminem-fan ble engang spurt hvordan han - som homoseksuell - kan dyrke en «homohater». «Fordi Eminem har mot til å fortelle hvem han er.» Det samme kan sies om selvutleverende, egosentriske Kanye West. Disse artistene har utviklet sin motsigelsesfylte «persona» i dialog og forhandling med et publikum. Brukt sitt talent og sin intelligens til å få aksept selv for usympatiske, destruktive trekk. Vår nye norske verdenskjendis derimot, kommandøren i karnevalsuniform, er outsideren uten stemme, scene eller tilhørere. Som i stedet søkte tilflukt i fiendebilder og overmenneskefantasier. Det endte med utenkelig, katastrofal virkeliggjørelse: Å skyte tenåringer for å spre sin løgn.