BREIVIK-DOMMEN: Dommer Helen Andenæs Sekulic. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
BREIVIK-DOMMEN: Dommer Helen Andenæs Sekulic. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Breivik-saken forklart

Hvordan kunne tingretten konkludere med at terroristen Breivik er utsatt for umenneskelig behandling?

Kommentar

Tingretten kom 20. april til følgende klare avgjørelse: Staten er dømt for å utsette Anders Behring Breivik for «umenneskelig behandling», og dermed for å ha behandlet ham i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 3. Staten må også betale Breiviks saksomkostninger på 331 000 kroner.

Avgjørelsen kan få selv de mest analytiske blant oss til å vri seg. Har den norske stat blitt dømt for å ha utsatt en terrorist og barnemorder for «umenneskelig behandling»? Hvis så er tilfelle, er det en seier eller et tap for menneskerettighetene som institusjon?

Men før vi forhaster oss, kan det være verdt å ta en nærmere titt på hvorfor tingretten dømte som den gjorde.

Breivik, representert av advokat Øystein Storrvik, anklaget staten for å ha krenket EMKs artikkel 3 og 8 i behandlingen av ham i fengsel. Breivik fikk bare medhold i at artikkel 3 var krenket.

EMKs artikkel 3 lyder: «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Artikkel 8 lyder: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.»

Staten frikjent
Årsaken til at Breivik ikke fikk medhold i at artikkel 8 var brutt, var at denne retten kan begrenses om det «er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter», slik det står skrevet i artikkelens andre avsnitt.

Både staten og retten medgikk at Breivik får sin korrespondanse med omverdenen innskrenket. Den korrespondansen som begrenses er politisk, upersonlig og står i fare for å oppildne høyreekstreme krefter. De mente imidlertid at denne innskrenkingen var begrenset og nødvendig i et demokratisk samfunn.

Tidligere avgjørelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) viser at tingretten har sitt på det rene her.

Som det står i dommen: «Saken Erdem mot Tyskland innebærer at når formålet med inngrepet er bekjempelse av eller forebygging av terrorisme, må staten tilkjennes en vid skjønnsmargin, selv i forhold til inngrep i den innsattes nære eller særlig beskyttede relasjoner. I vår sak er det ikke tale om denne type relasjoner. Breiviks interesse i å etablere et kontaktnett må vike for statens interesse i å forhindre mulig høyreekstrem radikalisering. Retten kan derfor ikke se at det foreligger noe brudd på EMK artikkel 8.»

Like heldig var ikke staten med tanke på vurderingen av EMK artikkel 3.

Breivik i isolasjon
Breivik har sittet i såkalt «relativ sosial isolasjon» i fire år og ni måneder på avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå (SHS). Ingen andre i etterkrigstida har vært så lenge på SHS som Breivik. Det er imidlertid ikke nok til å regnes som umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Som tingretten skriver «må lidelsen eller ydmykelsen overstige den uunngåelige lidelsen eller ydmykelsen som vil følge med ved en lovlig frihetsberøvelse. Man må over en viss alvorlighetsterskel» (min utheving).

EMD har i tidligere avgjørelser godtatt mer langvarig isolasjon enn det Breivik er blitt utsatt for. Tingretten nevner selv Sanchez mot Frankrike, hvor terroristen Sjakalen satt totalt over åtte år i enecelle. Også Öcalan mot Tyrka nevnes i dommen. Her satt Öcalan, som grunnla og ledet den terrorlistede organisasjonen PKK, som eneste fange på en fangeøy i over seks år.

I ingen av disse tilfellene ble behandlingen vurdert til å være i strid med artikkel 3. Men som tingretten påpeker var forholdene ganske annerledes i begge disse tilfellene. «For begge disse fangene knyttet det seg en ekstraordinær fare for rømningsaksjoner med bistand utenfra. Tilsvarende bekymring for anslag utenfra knyttes ikke til Breivik.» For ikke å snakke om at Sanchez hadde hyppige besøk fra sine 58 advokater - uten glassvegg - hvorav én av advokatene seinere ble hans kone.

Det er heller ikke isolasjonen alene som er utslagsgivende for om det er snakk om et menneskerettighetsbrudd eller ikke. Det er summen av tiltak som må vurderes. Det vurderes også om behandlingen er «strengt nødvendig» og om det er «siste utvei» for fengselsmyndighetene. Også forekomsten av eventuelle «kompenserende tiltak» og den innsattes relevante egenskaper (som mentale helse) skal vurderes.

Soner i et fengsel i et fengsel
Breiviks fysisk/materielle soningsforhold anses for å være gode. Han kan spille Playstation, studere, trene og sove. Men han soner i et «fengsel i et fengsel», som tingretten formulerer det. Han har tre celler han beveger seg imellom mer eller mindre fritt på omtrent 10 m2 hver. Han er fullstendig avskilt fra andre innsatte, og har ikke engang sett noen andre ansatte i sin tid i fengsel.

På overflaten kan det virke som han har relativt god tilgang til omverdenen. Han kan skrive brev, ringe og motta besøk. Her utsettes han imidlertid for flere begrensninger. Tingretten mener tilstanden «må anses som en lukket verden». «[R]ealiteten er at Breivik er alene i celledelen innenfor gitterporten i 22-23 timer per dag.»

Tingretten sier ikke at denne behandlingen ikke kan begrunnes, men kritiserer myndighetene for blant annet å ikke ha vurdert muligheten for at Breivik kunne ha mer å gjøre med andre fanger som sitter på SHS.

Det er forståelig at han må holdes på høysikkerhetsavdelingen og det er også forståelig at andre innsatte må holdes atskilt fra ham. Men å la ham ha noe kontakt med andre innsatte inne på høysikkerhetsavdelingen, så lenge dette skjer «under forsvarlig oppsyn av fengselsbetjenter», kunne være en måte å unngå unødvendig isolasjon, mener dommeren.

Som tingretten skriver kan det hende at myndighetene har gode grunner for avgjørelsen og at det ikke er noen innsatte som kan plasseres sammen med Breivik.

Men her inntreffer et prosessuelt krav. Hvor vidt andre innsatte på høysikkerhetsavdelingen kunne møte Breivik har nemlig ikke spilt noen rolle i begrunnelsen for hvorfor Breivik isoleres. I EMD-dommen Iorgov mot Bulgaria fra 2004, ble Bulgaria dømt for brudd på artikkel 3. Iorgov satt på enecelle i tre år og seks måneder og var alene på cella i 23 timer i døgnet. Iorgov hadde imidlertid mer kontakt med andre innsatte enn Breivik. EMD mente i dette tilfelle at «det ikke var gitt en tilstrekkelig begrunnelse for hvorfor han var isolert.»

Mangelen på vurdering har også svekket Breiviks mulighet til å overprøve vedtakene som fattes, siden begrunnelsen «ligger implisitt i vurderingen av om han skal plasseres i avdeling for SHS.»

Hvor farlig er egentlig Breivik?
Et annet forhold hvor tingretten er kritisk til at man ikke har foretatt tilstrekkelige vurderinger av hensiktsmessigheten til sikkerhetstiltakene, er bruken av glassvegger. Breivik må snakke med helsepersonell, prest, besøkende og advokat gjennom en glassvegg. Den eneste gangen dette kravet ble tilsidesatt var den siste gangen han fikk besøk av sin mor før hun døde.

Her skriver tingretten at: «For en person som allerede soner isolert fra alle andre, vil slik kommunikasjon lett kunne forsterke avstands- og ensomhetsfølelsen.» Merk igjen at det er summen av tiltak som vurderes, ikke glassveggen eller tiden på cella isolert.

Advokat Storrvik har ved gjentatte anledninger etterspurt muligheten for å møte sin klient uten glassvegg. Rettspsykiater Randi Rosenquist har ved flere anledninger uttalt at hun ikke tror Breivik er en fare for den som vil besøke ham og er heller ikke redd for en eventuell gisselsituasjon.

Hun har i flere år anbefalt at Breivik får møte sine besøkende uten glassvegg, uten at retten kan se at «det har vært noen lettelser i regimet på dette punktet.»

Denne vurderingen har fått Hanne Skartveit i VG til å tenne på alle plugger. Hun mener dommen er svært tynn og at dommeren undervurderer Breiviks voldspotensial.

Skartveit og andre mener at en må legge mer vekt på Breiviks brev fra 29. september 2013, hvor han skriver at han kan angripe eller nøytralisere flere fengselsbetjenter om han ønsker det, og at han med materialene på cella kan lage «mellom 10-15 dødelige våpen», for ikke å snakke om den evnen til å utøve vold han har vist og er straffet for.

Tingretten kan derimot «ikke se at brevet i seg selv kan tillegges noen stor betydning ved vurderingen av hvilke restriksjoner Breivik skal underlegges. Det avgjørende må være hans faktiske oppførsel i fengsel.»

Dette er ingen enkel vurdering, men her ser retten ut til å mene at Breivik har et behov for å framstå som tøffere enn han er, og at det er faktisk atferd og de psykiatriske vurderingene som må avgjøre. Da står en selvfølgelig i fare for å la seg lure av en utspekulert massemorder. Men det er også en fare for å gå i den andre grøfta, og konkludere med at vi aldri kan la Breivik bevise forbedring i løpet av fengselsoppholdet, fordi han tidligere har vist seg dødelig.

Breivik er mental sårbar
Også i vurderingen av Breiviks helsetilstand, er retten reddere for at Breivik underrapporterer skadene han påføres enn motsatt. «Han vil være frisk, og ønsker å framstå som en lederskikkelse.»

Dette understøttes blant annet av en journal av 17. november 2014, hvor han «oppgir at han har "angst" for åpenhet [vedrørende eventuelle] helseplager overfor helsetjenesten, da han er redd for lekkasjer til pressen.»

Retten er enig med advokat Storrvik at «Breivik må vurderes som en person med en mental sårbarhet.» På dette punktet er ikke dommen på sitt sterkeste. I hvor stor grad Breivik er spesielt sårbar eller ikke, kan problematiseres. Mannen har åpenbart psykiske problemer, men i hvilken grad det gjør ham spesielt sårbar for langvarig isolasjon, slik Tingretten legger til grunn, er ikke like åpenbart.

Det er heller ikke helt klart hvor stor vekt retten legger på dette forholdet. Av konklusjonens kvalifiserende begreper som «videre» og «heller ikke» (se nedenfor) kan det virke som om vurderingen av Breiviks sårbarhet ikke er utslagsgivende for konklusjonen.

Uavhengig av hvor vi lander på dette spørsmålet, har retten rett i sin kritikk av at heller ikke Breiviks psykiske helsetilstand er blitt tilstrekkelig drøftet av fengselsmyndigheten når de vurderte hvordan Breivik bør behandles.

Retten konkluderer «etter en samlet vurdering av sakens forhold» med at «soningsregimet innebærer en umenneskelig behandling av Breivik».

«[De] viktigste momentene [er] isolasjonens lange varighet, mangelfull begrunnelse ved vurderingen av om isolasjon er strengt nødvendig, og begrensede forvaltningsmessige klagemuligheter» (min utheving).

Dernest:

«Videre er det ikke iverksatt nok kompenserende tiltak, og retten kan heller ikke se at man ved fastleggingen av soningsforholdene i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til hans psykiske helsetilstand» (min utheving).

Stadige nakenundersøkelser
Et overraskende aspekt ved dommen er at det mange vil oppleve som det mest graverende ved behandlingen av Breivik, nemlig den utstrakte bruken av nakenundersøkelser, ikke er inkludert i vurderingen av om han er utsatt for «umenneskelig behandling».

Til tross for at Breivik var kontinuerlig og grundig overvåket ble han likevel utsatt for nakenundersøkelser med jevne mellomrom. Breivik selv sier at han ble utsatt for 880 slike undersøkelser. Dette skjedde alltid med flere betjenter til stede, og noen ganger også med kvinnelige betjenter til stede.

I van der Ven mot Nederland fra 2003, anså EMD «kombinasjonen av regelmessige nakenundersøkelser og de andre strenge sikkerhetstiltakene for å utgjøre umenneskelig eller nedverdigende behandling og dermed for å være et brudd på EMK artikkel 3.» Tingretten konkluderer da også i Breiviks tilfelle med at «den ekstrabelastning nakenundersøkelsene innebar anses som en nedverdigende behandling i konvensjonens forstand» (min utheving). Men dette inngikk altså ikke i domstolens vurdering av om Breivik var blitt utsatt for «umenneskelig behandling», slik det ble gjort i van der Ven mot Nederland.

Dette både styrker og svekker dommen. Nakenundersøkelsene er trolig ikke inkludert fordi det nå er blitt tilnærmet slutt på disse. Tar vi dommen på alvor sender dette et tydelig signal om at det fortsatt er nødvendig å foreta grep for å få stopp på den «umenneskelige behandlingen» av Breivik.

Det gjør imidlertid dommen mer sårbar for anklager om at retten har satt terskelen for «umenneskelig behandling» for lavt. Hvor vidt dette vilkåret er innfridd er nødvendigvis en skjønnsmessig avgjørelse, selv om den baserer seg på tidligere rettspraksis og retten har foretatt en relativt grundig vurdering.

Her ville det vært mindre tvil om avgjørelsen faktisk var innafor grensa om den hadde inkludert nakenundersøkelsene. Det hadde imidlertid nødvendiggjort en drøfting av domsavgjørelsen i Enea mot Italia, hvor EMD slo fast at «gradvise forbedringer vil kunne tilsi at det ikke foreligger en krenkelse», slik tingretten nevner i en bisetning.

Men fra rettens side er det ingen tvil. Siden nakenundersøkelsene er behandlet isolert, anses behandlingen av Breivik for å være «umenneskelig», selv etter at nakenundersøkelsene ble drastisk redusert.

I sin ramsalte kritikk av dommen skriver VGs politiske redaktør Hanne Skartveit at «Breivik skal ha de rettighetene rettsstaten gir ham. Ikke for hans skyld. Men for vår skyld. Han skal ikke få forandre på vårt styresett og den rettssikkerheten som gjelder for alle norske borgere.»

Her legger Skartveit en farlig og uortodoks forståelse av rettsstatens prinsipper til grunn. Rettssakene blir i hennes verden lite annet enn et sirkus ment for å demonstrere at vi står på menneskerettighetenes side. Det er å snu det hele på hodet.

Hun bør heller ta til seg tingrettens bevingede ord: «Forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling representerer en fundamental verdi i et demokratisk samfunn. Det gjelder uansett - også ved behandlingen av terrorister og drapsmenn.»

Måtte dommen få konsekvenser også for andre straffedømte, som ikke har den samme muligheten som Breivik til å få sin sak hørt.

LES OGSÅ: Dagbladets leder, «En dom til ettertanke».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook