Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted fikk sin seier i lagmannsrettten. Her sammen med Advokat Øystein Storrvik, prosessfullmektig for Behring Breivik (tv.) og advokat Marius Emberland. 
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted fikk sin seier i lagmannsrettten. Her sammen med Advokat Øystein Storrvik, prosessfullmektig for Behring Breivik (tv.) og advokat Marius Emberland. Vis mer

Breivikdommen alle ville ha

Lagmannsretten deler statens virkelighetsoppfatning. Det er ikke sikkert det ville holdt i Strasbourg.

Kommentar

Endelig fikk folket dommen de ville ha. Breivik er ikke utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling, etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3, ei heller er hans rett til privatliv, etter EMK artikkel 8, krenket.

Onsdag 1. mars avsa et enstemmig lagmannsretten sin dom i ankesaken om Breiviks soningsforhold. «Breivik har tapt saken fullstendig. Avgjørelsen har ikke vært tvilsom.»

Dommen er ikke vanskelig å forstå, men lagmannsretten gjør det for enkelt for seg selv ved å legge seg så tett opp til statens virkelighetsforståelse som de gjør.

Tingrettens avgjørelse om at Breivik var utsatt for umenneskelig og nedvedigende behandling, skapte sjokkbølger gjennom det norske folk. Det gjorde det ikke lett å holde følelser og juss adskilt. Nå er den «allmenne rettsfølelse» atter i overenstemmelse med jussen.

Det kan ha sammenheng med de to rettsinstansenes ulike metodiske tilnærminger. Tingretten forholdt seg svært aktivt til rettspraksis fra Den europeiske menneskrettsdomstolen (EMD), ja så aktivt at Regjeringsadvokaten anklaget tingretten for å drive rettsstridig rettsutvikling. Andre hyllet den for å være et eksemplarisk eksempel på hvordan anklager om brudd på EMK skal vurderes i norske domstoler.

Lagmannsretten forholder seg mindre aktivt til rettspraksis fra EMD. Når Breiviks soningsforhold sammenliknes med andre relevante dommene gjøres det på bakgrunn av en syltynn drøfting. Begrunnelsen kan vi finne allerede i den metodiske gjennomgangen av hvordan norske domstoler skal forhold seg til EMD.

Tidligere rettspraksis fra EMD har begrenset relevans, står det i dommen, siden avgjørelsene er «nært knyttet til konkrete, faktiske forhold i den enkelte sak» og at de må «forstås i lys av lovgivningen og samfunnsforholdene ellers i landet som var innklaget.»

Her foretar lagmannsretten et tydelig og noe tvilsomt steg vekk fra tingrettens strenge applisering av EMDs metode og til Regjeringsadvokatens gjentatte påstander om at staten må ha et betydelig spillerom.

At lagmannsretten lytter mer til Regjeringsadvokaten enn til tingretten er et gjennomgående trekk ved domsavgjørelsen.

Men før vi forhaster oss, kan det være på sin plass med en oppsummering av stridens kjerne: Det er ingen som bestrider at Breivik må sone på høysikkerhetsfengsel og at dette innebærer at Breivik isoleres fra andre på en helt annen måte enn noen andre fanger i norske fengsler.

Spørsmålet er om summen av sikkerhetstiltakene påfører Breivik en umenneskelig eller nedverdigende behandling som går over en viss alvorlighetsterskel, og om det er satt i verks tilstrekkelig med kompenserende tiltak som skal bøte på skaden Breivik påføres. Det er i tillegg nødvendig at vurderingene som er foretatt er tilstrekkelig begrunnet.

Hovedpoenget i tingrettens dom var at vi ikke kunne vite om soningsforholdene var strengt nødvendige og om kompenserende tiltak i tilstrekkelig grad var vurdert. Det ble blant annet støttet av Sivilombudsmannen allerede 12. april 2014, som i et brev påpekte at Kriminalomsorgen burde ha gitt mer inngående begrunnelser av vedtakene.

Lagmannsretten er imidlertid enig med staten i at de manglende begrunnelsene må ses i lys av at det er foretatt løpende vurderinger i ulike komiteer og grupper som løpende har vurdert Breiviks soningsforhold.

Her aner vi en annen metodisk forskjell i de to rettsinstansene. Mens tingretten gikk langt i å overprøve kriminalomsorgens vurderinger, la lagmannsretten vekt på at «EMD har vist tilbakeholdenhet med å overprøve risikovurderingen som nasjonale myndigheter har lagt til grunn». Der tingretten borer i og overprøver avgjørelsene til forvaltningen, stoler lagmannsretten på at gode vurderinger er foretatt.

Det som har vært ført fram fra Breiviks side, er at nær alle lettelser i hans soningsforhold har kommet etter press utenfra, enten ved besøk fra Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse, som avla en besøksrapport 11. november 2015, eller ved at glassveggen mellom Breivik og hans besøkende ble fjernet i kontakten med advokat, først etter tingrettens dom.

Lagmannsretten anerkjenner at «Forebyggingsenheten viste til at det var satt svært strenge begrensninger i bevegelsesfriheten og muligheten for menneskelig kontakt» og ser dette i sammenheng med at «det gradvis er gjennomført lettelser i soningsforholdene [...] ikke minst i løpet av 2016.» Men de trekker ikke den konklusjonen tingretten gjorde, nemlig at slikt var tegn på at det ikke ble foretatt tilstrekkelig gode, løpende vurderinger av hvilke sikkerhetstiltak som var strengt talt nødvendige.

Riktig nok gir de Breivik rett i at «Kriminalomsorgen på et tidligere tidspunkt burde ha foretatt mer inngående vurderinger av mulighetene til å gjennomføre felleskap med en eller flere innsatte som ikke har opphold i avdelingen med særlig høyt sikkerhetsnivå. Det er ikke dokumentert konkrete planer for fellesskap, f.eks. der Breivik og den medinnsatte oppholder seg på hver sin side av gitterporten, eller driver en felles sportsaktivitet.»

Men dette anses ikke for å være alvorlig og generelt stoler lagmannsretten på at gode vurderinger ble tatt og ser heller Sivilombudsmannens rolle som et eksempel på at Breiviks rettssikkerhet er ivaretatt.

Også i vurderingen av hvor farlig Breivik er, framkommer betydelig forskjeller mellom rettsinstansene, som igjen kan spores tilbake til hvor mye en stoler på de faglige vurderingene som er tatt av kriminalomsorgen. Mens tingretten går langt i å tolke rettspsykiater Randi Rosenqvist på en måte som hun selv ikke vil stå inne for, for å understøtte påstanden om at Breivik ikke er så farlig som staten skal ha det til, går lagmannsretten i andre grøfta og tar ordene hennes for god fisk. Tingretten mente både Breivik var mer sårbar enn han ga uttrykk for og at han var mindre farlig enn Rosenqvist og andre fagfolk skulle ha det til.

Her har nok lagmannsretten sitt på det rene. Det er vanskelig for domstolen å overprøve faglige vurderinger, selv om de nok har gode grunner til å tvile på konklusjonene som trekkes. Det jeg har lest om psykologer og psykiateres evne til å predikere atferd på individnivå, gir ikke grunn til å tro at at en rettspsykiaters prediksjoner om Breiviks potensielle atferd under ulike forutsetninger, er mye bedre enn gjetning. Likevel er det slike vurderinger som i stor grad fungerer som en blankofullmakt for kriminalomsorgen til å begrunne ethvert sikkerhetstiltak.

Lagmannsretten kommer riktig nok med noen små dult til kriminalomsorgen. De skriver at det er grunn til å «innen relativt kort tid i det minste å vurdere forsøk med fellesskap med en eller et par innsatte under strengt kontrollerte former. Som mulige prøveordninger er det antydet å ha fellesskap ved gitterporten eller som sportsaktivitet, f. eks. badminton, i gymsalen ved Telemark fengsel. Lagmannsretten legger til grunn at det vil bli vurdert å prøve ut fellesskap med innsatte som ikke soner i avdeling med særlig høyt sikkerhetsnivå.»

Men igjen lurer spørsmålet advokat Storrvik repeterte under saken: Hvorfor nå, og ikke før? Hva har endret seg som gjør at dette først er aktuelt etter at Breivik har sonet fem og et halvt år i ekstraordinær isolasjon? Det gir verken kriminalomsorgen eller lagmannsretten svar på.

For den som bryr seg om Breiviks ve og vel, kan i det minste lagmannsrettens vurderinger fungere som enda et eksternt press for å gjøre soningsforholdene mer humane.

Det er vel ingen som tror siste ord er sagt i denne saken. Det kan godt hende lagmannsrettens konklusjon holder i den øverste rettsinstansen, om den skulle komme dit, men selve dommen overbeviser ikke en kritisk leser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook