Brekstad på det jevne

Siden debuten i 1985 med den historiske romanen «Stank av mennesker» har Kolbjørn Brekstad levd et omskiftelig liv som forfatter.

Han har hentet sitt stoff fra ulike miljøer og ulike tidsepoker. Han har til og med beveget seg utenlands - til USA, Tyskland, Sør-Amerika. I høstens roman er han tilbake på hjemlig grunn, blant folk og fe, i en tid og et landskap som han kjenner til bunns. Året er 1960, og handlingsarenaen er et lite bygdesamfunn, beliggende et eller annet sted ved kysten i Midt-Norge. Noen nærmere stedsangivelse blir ikke gitt.

Forfatteren er i det hele tatt forbløffende forsiktig med å forankre handlingen geografisk. Bare i begrenset omfang anvender han dialektale ord og uttrykk. Til og med replikkene er språklig nøytrale. De midtnorske bøndene og fiskerne som befolker romanen går rett og slett omkring og taler «stivt» bokmål.

Olympisk

Nå må ikke dette anses som noen innvending mot romanen som sådan. Den manglende replikkrealismen svekker i og for seg heller ikke romanens realismegehalt, som er en av dens sterkeste sider. Den svarer til den gjennomgående fortellemåten som er av en slik karakter at den markerer avstand til det miljøet som skildres. Den snirklete, til tider litt påtatt «høytidelige» stilen har både en ironisk og en humoristisk effekt.

Forfatteren viser nok forståelse for sine oppdiktede skikkelser, og han har fjernet seg mange skritt vekk fra det misantropiske menneskesynet som preget hans første romaner. Men som autoral forteller beskuer han like fullt menneskenes gjøren og laden fra sin olympiske høyde - på samme måte som for eksempel Terje Stigen, en forfatter som det er naturlig å sammenlikne ham med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bygdeliv

Med «Den veien vinden blåser» føyer Brekstad seg inn i en kjent og kjær tradisjon i norsk litteratur - bygdelivsskildringen, der en ny tids innbrudd i det tradisjonsbevisste bondesamfunnet skaper uro og rastløshet. Romanens historiske bakgrunn er den gjennomgripende strukturrasjonaliseringen som Gerhardsen og Arbeiderpartiet gjennomførte etter krigen, en politikk som førte til at tusenvis av tunge og ulønnsomme småbruk ble nedlagt.

Men som roman om «flukten fra landsbygda» er «Den veien vinden blåser» ikke bare atypisk i kraft av sin fortellemåte, men også fordi Brekstad legger så liten vekt på de ytre omstendighetene som utløste den. Ikke slik å forstå at han hopper bukk over dem, men bare det faktum at han har valgt seg som hovedperson en mann som i bunn og grunn ikke tvinges bort fra garden og hjemstedet, peker i denne retning.

Plikt

Martin Myrvik er bare bonde med halve hjertet. Han er en stillferdig og forsakt fyr som ser med stoisk ro på at garden hans forfaller. Så snart han ser sitt snitt til det, setter han seg ned med en bok. Det eneste som holder ham fra å gi opp gardsdriften, er en diffus følelse av forpliktelse overfor en gard som har vært i slektas eie i generasjoner. Han gjør sin plikt, men det er også alt. Om denne Martin og hans familie, gamlemor og gamlefar som lever i fortida, den pliktoppfyllende kona og tre voksne barn som alle ønsker seg bort fra bygda, er handlingen konsentrert, en handling som knapt en eneste gang beveger seg utenfor gardens grenser.

En rekke mer eller mindre småpussige typer kommer og går - en alkoholisert distriktslege, en geskjeftig lensmann, naboer og slektninger på gardene omkring som «sikler» etter å overta garden. En særlig plass inntar en livsglad dame i sine beste år, en slektning av kona på garden, som plutselig dukker uanmeldt opp etter å ha flyktet fra en voldelig og alkoholisert ektemann. Med sin utfarende seksualitet og sitt veldige gåpåmot skaper hun liv og røre på garden, men selv om hun får med seg både far og sønn på amorøse eventyr i høy og bak hesjer, så glir hun inn i gardens langsomme rytme uten at de store konflikter blir utløst.

Grotesk

Personskildringen er romanens fornemste styrke. Brekstad kjenner disse typene som helst ikke sier for mye, og som går lange omveier før de kommer til saken. I framstillingen av disse typene, som de av oss som har vokst opp i tilsvarende miljøer, kjenner igjen til fulle, spiller forfatteren på mange strenger - fra det mollstemte til det viltert burleske.

Portrettet av den mer og mer senile bestefaren er både vemodig og grotesk. Og Martin selv er fint tegnet i all sin stillfarende tilbaketrukkenhet. Det hele er skikkelig litterært håndverk, godt skrevet, jevnt underholdende - men heller ikke særlig mer.