Brend e vil ikke snakke med oss...

Børge Brende er offensiv i verden, men nasjonalt tar han ikke en gang ansvar for statens egen skrapbehandling.

I RANA ER VI

kommet i skvis mellom tre statsråder. Vi vil ha Brende, Gabrielsen og Steensnæs på banen i samspill. Utgangspunktet er det største kvikksølvutslippet i Norge og flimmer på el-nettet, men perspektivet handler om næringspolitisk strategi for Norge. Vi fokuserer på et industrielt og miljøpolitisk kinderegg, men statsrådene mumler uklart om høna og egget. Brende, helten fra Sellafield, skygger heimebanen og vil ikke møte oss. Steensnæs toet sine hender fra Stortingets talerstol for to uker sida, og for en måned sida hadde Gabrielsen innovasjonspolitikken i støpeskjea, men hva som kommer ut av den er ikke gitt.

For oss ranværinger startet det med fokus på en lokal og global miljøsak. Men den kan føye seg inn i en overordna tenking omkring statens rolle for teknologiutvikling og vår evne til å være i internasjonalt ledende, til å sette grensemarkeringene når BAT - best tilgjengelig teknisk standard settes på internasjonalt plan.

KORT FORTALT

starta det med Norges største gjenvinningsbedrift, Fundia Armeringsstål AS, heretter Fundia. Den gjenvinner det meste av skrapjern i landet, samt en del importert skrap. Skrapgjenvinning er ressurseffektivt. Det er miljøindustri. Men kvaliteten på skrapet er ikke alltid god. Det betyr utslipp. Utslipp av bl.a. kvikksølv og andre tungmetaller. Utslippene skaper lokal utrygghet. Kvikksølv er dessuten et stort internasjonalt problem. Det er dokumentert høye nivåer av organiske miljøgifter og kvikksølv i Arktis og vi har gjennom avtaler forpliktet oss til å arbeide for reduserte utslipp gjennom bl.a. pilotprosjekter. Fundia har utvikla teknologi som kan redusere kvikksølvutslippene som nå er på om lag 140 kg. pr. år med 90-95%. Bedriften fikk pålegg fra SFT om å redusere utslippene og tidsfrist. Den har brukt 22 mill. kroner for å utvikle teknologi og kjøre pilotprosjekt. Deretter ble pålegget lagt i skuffa, med begrunnelse av at det ikke bør gjennomføres før konkurrerende industri får samme pålegg. Jeg finner det rimelig at bedriften ikke skal ha dårligere konkurransevilkår enn konkurrentene og jeg ber ikke om «at pisken skal svinges».

Men dersom teknologien kom på plass ville vi redusere utslipp av kvikksølv og andre tungmetaller, samtidig som vi løste lokale miljøproblemer som støvutslipp, reduserte enegeriforbruket med 60 GWh og fjerna flimmer på kraftnettet. Det er her Steennæs kommer inn. Det er pålegg om å fjerne flimmer fra kraftnettet. Det krever en større investering, som vil være bortkastet dersom det i stedet satses på miljøteknologi. Ved å se sammenhengen kan en løse mange problemer på en gang.

RANA KOMMUNE

har bedt om et møte med miljøvernminister Børge Brende for å drøfte muligheten av at staten går inn i et spleiselag for å få teknologien på plass. Det er tverrpolitisk enighet i kommunestyret i Rana og i fylkestinget i Nordland om saken. Etter en måned fikk vi svar. Departementet så ikke «behov for et møte i sakens anledning». Begrunnelsen er at bedriften ikke lenger har pålegg om kvikksølvrensing nå. Nei, det var ikke det vi ba om møte for, et pålegg. Vi ville snakke om spleiselag. Men departementet mener at skal det investeres er det bedriften som må betale. Ut fra prisnippet om at forurenseren betaler. Men det blir feil i dette tilfellet. Det er her de fomler med «høna og egget». For det er ikke Fundia som produserer skrapet. De driver opprydding i andres skrap. Bl.a. i statens eget ansvarsområde. SFT har ansvaret for vrakpantordningen for biler. Bilvrakene er et stort miljøproblem for de er ikke strippa for alle mulige duppeditter som medfører utslipp. Staten bør bidra til å redusere utslipp de sjøl har ansvaret for. Men det vil ikke miljøvernministeren snakke med oss om. Det er greitt å være offensiv ute i verden, men nasjonalt blir Brende puslete. Han tar ikke en gang ansvar for statens egen skrapbehandling.

FOR MEG SOM ORDFØRER

er det maktpåliggende å finne ei god løsning for Fundia og lokalsamfunnet. Som industripolitisk engasjert løfter jeg blikket og ber næringsminister Gabrielsen om litt oppmerksomhet. På område etter område mister vi virkemidler i næringspolittikken ut fra internasjonale regler, først og fremst statsstøttereglene i EØS. På ett område har vi imidlertid store muligheter. Teknologiutvikling. Norsk industri ligger i tet bl.a. miljøteknologisk. Her kan staten gå inn på forskning, utvikling og implementering av ny teknologi og bidra til at vi er og forblir verdensledende. Og når de internasjonale regler skjerpes bl.a. på miljø vil den best tilgjengelige teknologi, BAT, ligge til grunn. Da er det vi som skal ha den. Den vil gi våre bedrifter konkurransefortrinn fordi vi har den. Og teknologien vil i seg sjøl være et produkt for eksport. Vi skal levere den til verdensmarkedet. Eksemplet Fundia kan løftes opp til en generell næringsstrategi. Og jeg forutsetter at Brende vil snakke med Gabrielsen, sjøl om han nekter å snakke med oss. Med Fundias teknologi kan vi redusere kvikksølvutslippene i Europa, og Brende har gjort en jobb for isbjørnene, samtidig som Gabrielsen har fått redskaper i verktøykista og Steensnæs har funnet løsning på flimmer i nettet. Gabrielsen var litt tafatt da spørsmålet ble reist i en interpellasjon i begynnelsen av mai. Men han sa dog at regjeringas innovasjonsstrategi er i støpeskjeen. Det gir håp om at teknologiutvikling på miljøsida kan bli satsingsområde. Men da må en skjønne at «gulrot» er bedre enn en «pisk» en ikke vil bruke. Ved at staten går inn med «gulrot» kan vi styrke konkurranseevnen samtidig som vi driver miljøarbeid.

BRENDE HAR SLAMRA

igjen døra og vil ikke åpne. Gabrielsen er avventende. Steensnæs kjører sine flimmerpålegg og kobler ikke. Kan ikke du Bondevik, som statsminister, få disse tre statsråder til å snakke sammen, og gjerne snakke med oss, for å finne ei løsning som er god for bedriften, lokalsamfunnet og nasjonen. Det er en vinn - vinn situasjon. Vi vet at du kjenner problematikken fra besøk i Rana. Min henstilling er:

 Vi må finne ei løsning for utslipp og flimmerproblematikk i forbindelse med Fundia Armeringsstål AS, en industriell nøkkelbedrift i Nord-Norge, og en nasjonal gjenvinningsbedrift.

 Vi bør ta en debatt på statlig deltakelse i forskning, utvikling og implementering av miljøteknologi som en næringspolitisk strategi for Norge. Husk hvordan den finske stat tok grep da de «møtte veggen» for et tiår sida.