VENEZUELA OG USA:  Obama-administrasjonen erklærte nylig «national emergency» i USA grunnet en angivelig «ekstraordinær trussel mot USAs sikkerhet» fra president Maduros Venezuela. I Venezuela har støttespillere av presidenten tatt til gatene den siste tiden bærende på et portrett av Hugo Chávez, for å demonstrere mot USA (bildet). Foto: NTB Scanpix
VENEZUELA OG USA: Obama-administrasjonen erklærte nylig «national emergency» i USA grunnet en angivelig «ekstraordinær trussel mot USAs sikkerhet» fra president Maduros Venezuela. I Venezuela har støttespillere av presidenten tatt til gatene den siste tiden bærende på et portrett av Hugo Chávez, for å demonstrere mot USA (bildet). Foto: NTB ScanpixVis mer

Brende bør huske på det latinamerikanske perspektivet

Krisen i Venezuela kan gjøre Norges jobb som tilrettelegger i den historiske colombianske fredsprosessen vanskeligere.

Meninger

I den kubanske hovedstaden Havana er Norge i ferd med å innkassere en historisk seier som internasjonal fredsmekler: Det kan bli slutt på den blodige konflikten mellom FARC-geriljaen og regjeringen i Colombia, verdens eldste pågående borgerkrig, som har drevet over 5 millioner på flukt. Men en alvorlig krise i Colombias naboland Venezuela kan i verste fall stikke kjepper i hjulene for den colombianske fredsprosessen. Venezuelas regjering deltar sammen med Norge som tilrettelegger for fredsprosessen. Om det eksploderer i Venezuela, vil de mange internasjonale ringvirkningene nå både forhandlingsbordet i Havana og frontlinjene i Colombia.

Først litt om krisen: Den 5. mars 2013 døde Venezuelas president Hugo Chávez, en av Latin-Amerikas mest markante politikere gjennom tidene. Reformene han gjennomførte var omstridte, men ble av FN framhevet for oppsiktsvekkende resultater i fattigdomsreduksjon og sosiale forbedringer og sikret Chávez 17 valgseire av 18 mulige, på 14 år. Nå er oljeprisen falt med 60 prosent og den oljeavhengige staten får ikke importert nok varer. Priskontrollene som har sikret de fattige bedre kjøpekraft, gir nå også tomme butikkhyller, lange køer, korrupt svartebørshandel av enormt omfang og inflasjon på 65 prosent. I fjor forsøkte den ytterliggående delen av opposisjonen å avsette regjeringen gjennom opptøyer, og i forrige måned krevde offiserer fra flyvåpenet at presidenten skulle avsettes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eskalering av krisen i Venezuela kan påvirke den colombianske fredsprosessen på mange måter.

Økt rekrutteringsgrunnlag for væpnede grupper i Colombia er en faktor. I dag bor og arbeider det mellom 2 og 4 millioner colombianere i Venezuela, de fleste av dem er fattige som har nytt godt av de venezuelanske velferdsreformene. Men om krisen i Venezuela forverres og den maktkampen i landet blir voldelig, vil titusener (kanskje flere) reise tilbake. Både flyktninger og eventuelle demobiliserte geriljasoldater vil kunne rekrutteres av narkofinansierte væpnede grupper, som også vil nyte godt av svekket statlig kontroll over det allerede kaotiske grenseområdet - noe som igjen svekker muligheten for bærekraftig fred i landet.

Hugo Chávez, sympatiserte åpent med FARC-geriljaens målsetting, noe han fikk mye kritikk for. Men det var også han som oppfordret FARC-geriljaen til å legge ned våpnene og frigi gisler. Chávez brukte sin internasjonale gjennomslagskraft og betalte en høy politisk pris for å fremme fredsforhandlinger, stikk i strid med Colombias daværende president Uribe, som med USAs støtte ville fortsette krigen. Colombias nåværende president, den markedsliberale Juan Manuel Santos, har flere ganger takket Chávez og Venezuela for dette.

Venstrestyret i Venezuela kan også være en betydelig faktor for FARC-ledelsens vilje til å forhandle med sikte på fred og avvæpning. I dag fungerer Sør-Amerikas sentrum-venstreregjeringer som garantist for at geriljamedlemmer ikke skal slaktes ned om de gir fra seg våpnene og går inn i politikken, slik som skjedde med det populære venstrepartiet UP, som praktisk talt ble utryddet rundt 1990. Ekspresident Uribe - som lovet å utrydde geriljaen og samtidig begikk grove overgrep mot den sivile venstreopposisjonen- har enda betydelig innflytelse over de paramilitære, deler av hæren og statsapparatet. For geriljaen er vissheten om at man i verste fall kan flykte over grensen til Venezuela om Uribe og hans allierte skulle slå til, også en sikkerhetsventil.

Den garantien kan imidlertid forsvinne ved et ikke-konstitusjonelt maktskifte i Venezuela. Venezuelas ytterliggående høyreside, ledet av Leopoldo López -frontfigur under militærkuppforsøket mot Chávez i 2002- er nemlig nær alliert med Uribe. López er nå fengslet, anklaget for å ha ledet an voldelige opptøyer i fjor, men er godt posisjonert til å ta makten, dersom hans allierte lykkes i å styrte president Maduro. I så fall vil det kunne bli vanskeligere for FARCs forhandlere i Havana å overbevise sine soldater om at de er trygge dersom de legger ned våpnene.

Hvordan skal Norge forholde seg til situasjonen? Det finnes hovedsakelig to internasjonale tilnærminger til Venezuela. Obama-administrasjonen erklærte nylig «national emergency» i USA grunnet en angivelig «ekstraordinær trussel mot USAs sikkerhet» fra Maduros Venezuela. Med det kan Obama beordre ytterliggående tiltak mot Venezuela per dekret, uten å gå via kongressen. Et enstemmig UNASUR, som samler alle Sør-Amerikas stater, avviser derimot at Venezuela, som i løpet av 200 år aldri har startet en krig, utgjør noen trussel mot verdens mest-krigende militære supermakt. UNASUR oppfatter Obamas vedtak som et angrep på Venezuelas suverenitet og en trussel mot freden i Sør-Amerika.

En rekke internasjonale organisasjoner kritiserer rettsprosessen mot López, som har sittet fengslet over et år uten dom. Men selv Costa Ricas høyreregjering uttalte at regimeskifte gjennom opptøyer ikke gir mening i Venezuela, et av svært få land i verden hvor grunnloven (innført under Chávez) åpner for å avsette presidenten gjennom folkeavstemning ved halvgått mandat. En holdning som dominerer kraftig i organisasjonen CELAC, som består av alle Latin-Amerika og Karibias 33 nasjoner. Også en stor del av Venezuelas mer moderate høyreside avviser regimeskifte gjennom opptøyer og satser i stedet på det kommende parlamentsvalget, der det regjerende sosialistpartiet er ventet å tape oppslutning som følger av den økonomiske krisen og fraværet av den karismatiske Chávez som velgermagnet.

Tradisjonelt har det norske partiet Høyre orientert seg etter USA i utenrikspolitikken. Men i denne saken står USAs langvarige kampanje for å velte Venezuelas regjering (beskrevet i detalj av amerikanske diplomater i dokumenter frigitt av WikiLeaks) i direkte konflikt med Norges mål om effektiv varig fred i Colombia. Som utenriksminister og forvalter av Norges deltakelse i denne historiske fredsprosessen vil Brende antakelig gjøre lurt i å ta i betraktning det latinamerikanske perspektivet også - i tillegg til Washingtons posisjon, som stort sett er enerådende i norske medier - for å kunne navigere riktig i det komplekse farvannet som omgir forhandlingene i Havana.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook