Brenn damebladene!

FEMINISME: Damebladene later som om de har kvinnersbemektigelse på agendaen, mens de i virkeligheten presentereross for et like forflatende kvinnesyn som mannebladene.

Hva om Signy Fardal og Vanessa Rudjord stilte i 8. mars-toget med parolen \'Gucci-vesker til alle: Likelønn nå! I et debattinnlegg i Dagbladet 16. juni oppfordrer Hanna Helseth, debattredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett, gutta til å brenne manneblader som fremstiller kvinner som dumme, hjerneløse kropper. Men hvorfor brenne disse når vi har så mange dårlige dameblader å ta av?

MANNEBLADENE Helseth angriper er i det minste ærligere enn damebladene når det gjelder sin fremstilling av kvinner. For å bruke FHM som eksempel, portretterer bladet glamourmodeller og villige TV-damer som lite annet enn kropper og pene ansikter. Det er i og for seg smakløst, og gir dårlige signaler til både kvinner og menn. Men med sitt entydige budskap, leses FHM på en annen måte enn Elle, som er et av de største damebladene i Norge. For mens FHM presenterer seg selv som et barnslig, umodent gutteblad, fremstiller Elle seg som et blad som forvalter sannheten om norske kvinner. Både kvinner og menn leser Elle og tror at de får innblikk i moderne kvinneliv. Elle er for mange en trendbibel. I den gjengse damebladdiskursen er selve grunnpilaren at kvinner er overfladiske, skjønnhetshysteriske shoppere. Men istedenfor å diskutere denne diskursen, tilføre den noe mer eller kanskje til og med protestere, plasserer de fleste norske dameblader seg midt i den. Istedenfor å utfordre den uheldige oppfatningen om at kvinner som liker klær ikke liker å tenke, skriker damebladene opp om at det er kvinners fordømte rett å få være overflatefokuserte dolledukker. Mannebladene lurer ingen, de sier rett fram: «Ja, vi digger damekropp, og vi gir deg damekropp. Vi driter i damehjerne, derfor gir vi deg ikke damehjerne.» Damebladene later som om de har kvinners bemektigelse på agendaen, mens de i virkeligheten presenterer oss for akkurat samme pakka. Ta for eksempel følgende overskrift; «Ta kontroll i senga! Fra hvilken vinkel er kroppen din finest? Velg samleiestilling etter kroppsfasong». Omtrent like kvinnefrigjørende som kontantstøtte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ELLE-SJEF Signy Fardal har tydeligvis gitt opp alt som heter meningsfull journalistikk, og heller valgt å fylle bladet til randen med ensidige kvinneidealer. Bortsett fra å fortelle sine lesere om hvilke plagg de bare må ha denne måneden, fremstår norske Elle som en slags dagbok over hva damene som jobber der liker å spise, hvilke klær de bruker, hvor de bor, hvor de reiser og hvordan de trener for tiden. Det er ikke nødvendigvis noe galt i det, hadde det ikke vært for at alle historiene som blir fortalt er totalt uten kritisk tilnærming til den overfladiske verdenen av sminke og yoga som bladet beveger seg i. Jeg tror ikke journalistene i Elle er like ensidige som bladet de lager, men av en eller annen grunn velger Elle bort mangfoldigheten til fordel for en utrykksløs, vakker og endimensjonal flate. Historiene som fortelles om den riktige måten å være kvinne på, er langt fra de fleste kvinners virkelighet; kvinneidealene som fremstilles, er tynne på mer enn en måte. Når Elle skriver at de bare eeelsker Nicole Richie, og Nicole Richie samtidig helt åpenbart lider av alvorlige spiseforstyrrelser, bidrar bladet til en bejaing av de sidene ved moteverdenen som ikke fortjener livets rett. Det hadde ikke Fardal trengt å tillate. Hun kunne sagt: «Hør her, jenter. Vårt mandat er å skrive om moter, skjønnhet og velvære, men det kan vi velge å gjøre på en kul måte. Vi kan velge å vise bredden i hva som er en fin kropp, et vakkert hår eller et meningsfylt liv.» Hun kunne fint etterspurt en reflektert tilnærming til de typiske kvinnelige interessene; klær, sminke og samleier. Men det gjør ikke Fardal. Hun velger å dyrke den overfladiske kvinner-er-bare-jålete-shoppere-diskursen. Det er rart, for hun er etter sigende en smart dame.

COSTUME-REDAKTØR Vanessa Rudjord kommer, ikke overraskende, rett fra Elle. Ved lanseringen av sitt nye blad, uttalte Rudjord at hun ikke så poenget med å trykke bilder av en dyr designerveske på den ene siden, og skrive om sult i Afrika på den neste. Jeg er enig med henne i at det ville blitt en bisarr kollasj, men jeg kan ikke helt se hvor hun vil med dette utsagnet. Prøver Rudjord å si at man ikke kan lage et dameblad om dyre designerklær, som samtidig har et snev av alvor i seg? Som har et element av samfunnsrefleksjon eller i det minste en litt kritisk tilnærming til det feltet bladet beveger seg i? I så fall tror jeg Rudjord undervurderer seg selv. Hun kunne fint tatt noen grep som viste leseren at hun og hennes redaksjon vet at det finnes andre sider av verden enn den vakre, glatte, moderne og bekymringsløse - hun hadde ikke trengt å vise bilder av sultne barn fra Afrikas horn for å få det til. Det hun for eksempel kan gjøre, er å bytte ut de bomullsspisende modellene som viser høstens kolleksjon med noen som ser levende ut. Det holder ikke å fortsette med å skylde på at det er moteindustrien som skaper trenden med de magre modellene. Disse bladene er en del av den samme industrien, de bidrar til å opprettholde normen. En annen sak Rudjord kan diskutere, er det faktum at lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i Norge fremdeles er stor. Om ikke annet, kan et godt argument være at kvinner ikke har råd til de dyre veskene i Costume så lenge de tjener så dårlig. Hva om Signy Fardal og Vanessa Rudjord stilte i 8. mars-toget med parolen «Gucci-vesker til alle: Likelønn nå!»

PROBLEMET MED damebladene er ikke innholdet, det er måten innholdet fremstilles på. Budskapet til Signy Fardal og Vanessa Rudjord er at så lenge du forklarer prosjektet ditt med at det er dette kvinner vil ha, er det greit å drive med totalt tanketomme ting. Hvorfor er det slik? Er det fordi den nye kvinnetrenden er å være meningsløs? Det er hard konkurranse på damebladmarkedet. Kanskje Elle & co ville nå ut litt bredere hvis de bestemte seg for å ta et par grep som viser at det er tenkende mennesker som produserer disse bladene. Til det skjer, er det bare å lage en diger haug av dameblader som fremstiller kvinner som vakre idioter, og tenne på.