Brennaktuelt nazistykke

TROMSØ (Dagbladet): En nesten sympatisk nynazist som i en snau time får fortelle sin historie uten motforestillinger, er ikke hverdagskost på norske scener.

Utstøtt

Frank Jørstad spiller nynazisten Andreas. Gjennom hard tekno og lydklipp fra kjente høyreekstreme starter skinheaden fortellingen om sitt liv. Om hvordan faren slo ham under oppveksten, om hvordan faren mistet jobben på grunn av en utlending, om hvordan en innvandrergutt banket opp jenta han elsket, om sosial isolasjon i skolegården til han finner tilhørighet i et nynazistisk miljø - og selv løser sine problemer med vold.

Monologen levendegjøres nyansert, stramt og troverdig av Frank Jørstad. Den anskueliggjør Andreas' livsetapper fram til han identifiserer seg som nynazist, og mer enn antyder en sammenheng, og teksten tar opp spørsmål mange unge kan ha stilt seg selv.

Liker ham

Det kontroversielle er at Andreas framstilles som en heller ordinær gutt, og ikke som et nazimonster. «Jeg begynte nesten å like ham...» som ei jente sa i diskusjonen etter premieren.

Så er da også det meningen, kunne instruktøren Sven B. Syrin fortelle jenta. De farligste rottefangerne blant ungdommen er ikke de som ser skremmende ut, men de som er hyggelige. De som tilbyr rotløs ungdom tilhørighet og gruppeidentitet.

Gjennomtenkt

Både som teater og pedagogisk opplegg virker «Æ og Skyggen min» gjennomtenkt. Ved at Andreas virker så lik mange av dagens unge i dagens flerkulturelle samfunn, tvinges man til å reflektere over egne holdninger før man tar avstand fra hans. Og kanskje burde denne monologen følges opp av en annen, hvor en helt vanlig gutt forteller om hvor greit det går an å leve med folk av annen kultur og hudfarge. For hvorfor skal ekstremister til skrekk og advarsel få sette premisser for debatten? Hvorfor ikke positive eksempler og unge mennesker som viser at samhold, respekt og nestekjærlighet er levende verdier i dag?