Brennbare saker

På mitt skrivebord ligger en bunke avisutklipp om karbondioksyd, klima og Kyoto, samlet gjennom det siste halvåret.

Her er mange sterke meninger fra naturvern-hold, og mye partipolitisk krangel om hvem som er den flinkeste gutten (eller jenta) i miljøvern-klassen. Men det jeg savner i min bunke er et innlegg som klargjør hva saken dypest sett dreier seg om. Det finner jeg ikke. Så prøver jeg å skrive ett selv.

Emnet er stort og må begrenses. For eksempel har det vært hevdet fra kompetent hold at de formodede klima-trusler er sterkt overdrevne. Det problemet lar vi ligge, vi bare godtar at farene kan være reelle, dvs. godtar «føre-var-prinsippet».

Så må vi også, for sammenhengens skyld, gjenta litt av det som er kjent av alle. Det er generell enighet om at visse gasser i atmosfæren absorberer strålingen fra solen på en slik måte at jordens overflate blir varmere enn den ellers ville vært. Denne «drivhus-effekten» er gunstig forsåvidt som den er årsak til at vi ikke fryser ihjel her i Nord-Europa. Problemet består i at konsentrasjonen av disse «drivhus-gassene» i atmosfæren har økt gjennom de siste decennier, og at dette kan eller vil føre til en temperatur-økning med mulige uheldige konsekvenser for menneskesamfunnet på Jorden.

Avtalen i Kyoto omfatter seks forskjellige slike drivhus-gasser. Fremst blandt disse har vi karbondioksyd som regnes som ansvarlig for minst halvparten av den samlede drivhus-effekt. Men først skal nevnes litt om de fem andre, som kan anses som uønskede forurensninger i atmosfæren. Det gjelder metan, nitrogenoksyd, og forskjellige typer fluorholdige industri-gasser.

I prinsippet kan disse fjernes ved egnede rense-teknologier, eller ved å sørge for at de overhodet ikke blir dannet. I praksis kan dette være vanskelig, for eksempel frigjøres metan (CH4) når drøvtyggere gulper eller promper, og under ris-dyrking når markene står under vann. Videre kan en merke seg at metan som drivhusgass er minst 20 ganger mer effektiv enn karbondioksyd. Naturgass består i hovedsak av metan, og det betyr altså at lekkasje i en gassrør-ledning med utslipp av 5 prosent av gassen gir en fordobling av drivhus-effekten i forhold til forbrenning av samme mengde gass uten lekkasje. Det kan være noe å tenke på i diskusjonen om rørledning kontra høyspent-kabel.

Men la oss vende tilbake til gassen karbondioksyd. Denne spiller en rolle helt forskjellig fra de øvrige som er nevnt. Fremfor alt: Karbondioksyd er ikke noen «forurensning». Tvert imot: Alt liv på jorden er bygd opp på grunnlag av denne gassen. Uten karbondioksyd i atmosfæren, intet liv på Jorden slik vi kjenner den idag. Det kan kanskje være nyttig å repetere folkeskolens pensum hva angår det som skjer på grønne planter i sollys: Karbondioksyd fra atmosfæren reagerer med vannet i plantestengelen og gir organisk materiale som produkt. Det er i grunnen rart å tenke på, disse fattige 0,03 prosent CO2 i atmosfæren gir grunnlag for å bygge opp alle verdens planter, fra svære trær ned til gress for husdyrene og brødkorn til oss. Når vi spiser brødet blir det forbrent i kroppen vår, og så kommer det ut igjen som karbondioksyd og vann. Befolkningen i Norge slipper ut drøyt en million tonn karbondioksyd pr. år, simpelt hen ved å leve og puste. For alle jordens folk skulle det bli noe sånt som et par milliarder tonn årlig. Men dette er allikevel bare en liten del av produksjonen i karbonforbindelsenes evige (eller nesten evige) kretsløp på Jorden. Karbondioksyd har en meget spesiell stilling i dette kretsløpet.

Derfor er det litt uheldig, eller kanskje skal vi si misvisende, når forhandlerne i Kyoto har ført opp karbondioksyd på linje med de øvrige drivhus-gassene. Fagfolk vet naturligvis hva det dreier seg om. Men i vårt demokratiske samfunn er det viktig at avstanden ikke blir for stor mellom ekspertene og alle de andre. For den jevne mann og kvinne er med på å bestemme hvordan samfunnet vårt skal se ut. Da er det viktig at folk flest har en noenlunde realistisk oppfatning av den fysiske og kjemiske virkeligheten vi lever i.

I det foreliggende tilfelle dreier det seg ikke om det totale utslipp av karbondioksyd i naturen. Det dreier seg bare om dette lille ekstra tillegget som kommer fra forbrenning av fossilt brennstoff, det vil si kull, olje og gass.

Saken er at det gjennom tusener av år og frem til begynnelsen av 1800-tallet hadde holdt seg en stabil balanse i naturen mellom opptak og utslipp av karbondioksyd, med en konsentrasjon på 0,028% i atmosfæren. Men deretter begynte karbondioksyd-innholdet å øke, og i vårt århundre har det økt med stadig aksellerende hastighet. Bare i løpet av de siste 30 årene frem til 1990 er konsentrasjonen økt fra 0,032 til 0,035% altså en økning på 10 relative prosent. I forhold til våre tilvante begreper kan det synes som en langsom endring, men i forhold til geologiske tidsaldre går denne økningen nå uhyre raskt. Og den går parallelt med den stadig økende bruk av fossilt brennstoff. Der ligger problemet.

Det ville vært greit å si rett ut at verden må kutte ned på sitt forbruk av kull, gass og olje. Men det er nok politisk mer hensiktsmessig å snakke om redusert utslipp av karbondioksyd. Samtidig kan en da få folk til å tro at det er mulig å drive en forbrenningsprosess med rensing av avgassen. Det nærmeste en kommer en slik renseprosess er at karbondioksydet må skilles fra resten av avgassen ved en absorbsjonsmetode, deretter må den frigjøres igjen, komprimeres, og deponeres på eller under havbunnen. Slik rensing vil bli både kostbar og energi-krevende. Politisk kan det nok være hensiktsmessig for oljeselskapene å arbeide med slike metoder, men de vil neppe spille noen rolle i praksis.

Så står en igjen med den konklusjonen at verden må kutte ned på sitt forbruk av fossilt brennstoff. Men hvor realistisk er det å tro at dette skal skje? Her har vår hjemlige debatt en slags personlighetsspalting. På den ene siden vet vi altså at vi må kutte ned på utslippet av drivhusgasser, hvilket betyr å kutte ned på det som lager disse gassene. På den annen side er det stor jubel i pressen når Statoil finner eller starter opp nye olje- eller gassfelt. Men vi vet jo at den olje og gass som blir tatt opp vil også bli brukt, og rubb og rake ender opp som karbondioksyd. For miljøet spiller det ingen rolle hvor det skjer, for gassen vil fordele seg i atmosfæren over hele jordkloden (og etter hvert også oppløst i havet).

Det kan allikevel være av interess å se litt på dette «hvor». Med tall fra 1985 forbrukte hver innbygger i Nord-Amerika ca. 5 ton fossilt brennstoff pr. år, regnet som karbon. Til sammenlikning brukte hver innbygger i Afrika 0,3 tonn. (Fra «Globale klimaendringer», Miljøverndepartementet 1990, s. 102.) Gapet mellom industriland og utviklingsland er så enormt at diskusjonen om industrilandene skal redusere sine utslipp (eller forbruk) med fem prosent eller syv prosent, nærmest blir som en dårlig vits. I tillegg kan en reise spørsmål om avtalen i Kyoto i det hele vil bli etterlevet. Men den er vel bedre enn ingen avtale. Om den blir fulgt opp, vil den representere starten på en ganske radikal omstilling i den industrialiserte verden.

Tilbake til de hjemlige forhold. Det er vanskelig å slutte uten å si noe om gasskraft. Miljø-aktivistene sier «Nei til gasskraft», men de glemmer at de samtidig må si ja til ett eller annet, et alternativ. De kunne for eksempel si ja til å stenge gasskranene. Det ville antakelig være mulig, men et dårlig alternativ. Ved forbrenning av gass (metan) dannes bare halvparten så meget karbondioksyd som ved forbrenning av kull til å gi oss samme varmemengde. Det kan forklares ved å se på formelen for metan, CH4: Litt forenklet kan en si at halvparten av brennverdien kommer fra de fire H'ene (hydrogen) som ved forbrenningen danner vann. Gassen er altså miljømessig et meget bedre alternativ. Men hvis gassen først skal bli brukt, så spiller det for miljøet ingen rolle hvor forbrenningen skjer. Spørsmålet om gass eller gasskraft blir dermed ikke et ideologisk ja eller nei, men et pragmatisk spørsmål om hvordan den skal utnyttes for å gjøre best mulig nytte for flest mulig mennesker.

I det ovenstående er ikke gjort forsøk på å komme med løsninger på problemene, jeg har bare prøvd å gi en skisse av noen faktiske forhold. Verdens energiforsyning, vann og klima vil gi store utfordringer inn i neste årtusen.

Det største problemet vil allikevel bli at jorden er overbefolket. Men det lar vi ligge her.