Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Brennende aktuell Palestina-roman

Susan Abulhawas nyeste bok er ikke helt perfekt, men veldig viktig.

BOR I USA: Den palestinske forfatteren Susan Abulhawa er bosatt i USA. Hun har skrevet tre romaner. Foto: ASCHEHOUG / T. SAUPPE
BOR I USA: Den palestinske forfatteren Susan Abulhawa er bosatt i USA. Hun har skrevet tre romaner. Foto: ASCHEHOUG / T. SAUPPE Vis mer

Nahr sitter på sekstende året i et israelsk hypermoderne høyrisikofengsel, dømt for medvirkning til terrorisme. Fra Kuben, som hun kaller cellen sin, forteller hun livshistorien sin, hele veien fram til der hun er nå.

Lærerikt

«Jeg ønsker å lage en beretning slik historiefortellere gjør det, med følelsesmessige markeringspunkter, bortsett fra at følelser bare er et ord for meg nå. Livet mitt vender tilbake til meg i bilder, lukter, lyder, men aldri i følelser. Jeg føler ingenting.»

Nahr framstår svært troverdig, som om hun skulle vært en virkelig person. Den fine formen Susan Abulhawa har gitt romanen hjelper oss til å komme nær på hovedpersonen. Alle romandelene starter i Kuben i nåtid før vi går tilbake i hendelsene som fortelles kronologisk.

Palestinsk-amerikanske Abulhawa har ikke skrevet mange bøker. Dette er hennes tredje roman, men mange kjenner nok forfatteren fra før, særlig fra «Morgen i Jenin». På samme måte som i debutromanen kommer forfatterens bakgrunn tydelig fram, så «Nahrs siste dans» er ikke boka for de som ønsker å lese en upartisk roman om midtøstenkonflikten. Men den er så absolutt boka for de som vil lære om hva annektering og urettferdighet gjør med en. Om hvordan det er å måtte flykte fra sted til sted fordi noen urettmessig har forsynt seg av det som alltid har vært ditt. Om hvordan det oppleves når du og hele ditt folk er sperret inne i leilighetene deres i to måneder i strekk fordi det plutselig er innført totalt portforbud. Og om avmakt og hjelpesløshet.

Godt driv

Forfatteren er god på å skape driv. Jeg blir umiddelbart engasjert i Nahr og det hun forteller om familie og oppvekst som palestinsk flyktning i Kuwait og et etter hvert turbulent ungt voksenliv. Særlig familien er morsom å lese om; portrettene av moren og den bryske, snåle bestemoren er nydelige. Litt kjærlighet blir det også plass til, både den ulykkelige og den nesten i overkant rosenrøde. Og etter hvert oppstår det en politisk interesse hos Nahr, mye på grunn av hendelser som har preget henne opp gjennom, mange av disse ikke direkte knytta til styringssystemet. Slik ser vi at alt henger sammen med alt, iallfall om vi legger til litt godvilje.

Etter hvert er det, merkelig nok, som om Abulhawa slipper litt taket i oss. Dette skjer imidlertid ikke før langt ut i romanen. Men det skjer når boka egentlig burde vært på sitt aller mest intense og spennende; det er her vi får avslørt mye av det vi har lurt på hele veien. Mot slutten er det som om alle fakta skal på bordet, som om dette var en dokumentarbok som må være etterrettelig. Det er ikke alltid jeg forstår hvorfor tilsynelatende ubetydelige små hendelser og betraktninger er tatt med. Jeg mistenker at boka er grundigst gjennomarbeidet i noe sånt som de tre første fjerdedelene. Persongalleriet i siste del virker også litt slurvete satt sammen; Nahrs vennegjeng består av noe karikerte figurer.

De delene jeg faktisk synes er aller mest vellykket, rent litterært, er partiene fra Kuben. Det bittelille Nahr vet om verdenen utenfor fengselscellen får hun fra sjeldne avisutklipp og besøk av journalister. Måten hun tvinger fram farger og liv i det grå og livløse er sterkt skildra. Hun gir navn til dusjen, og små insekter som kravler rundt blir som venner.

Viktig litteratur

Romanen kunne med fordel vært strammet litt inn. Men samtidig er den, på sitt vis, helstøpt med en tilfredsstillende melodramatisk avslutning. Og for de som liker noen svulstige innslag, har vi det også:

«Stearinlysene blafret og brant ut mens vi elsket under portforbudet, bak blendingsgardiner, skjult fra stridsvogner og jeeper og snikskytterne som omringet byen vår.»

Boka inneholder dessuten masse matlaging; jeg blir så innmari sulten av å lese om alt det deilige lammekjøttet! Boka har for øvrig en fyldig ordliste bakerst, der alle arabiske ord - og her er det altså mange mat-ord - fra romanen er forklart.

For noen år siden sa Abulhawa i et intervju med NRK at hun ikke har en agenda med skrivingen, at det eneste hun vil er å fortelle karakterenes historie. Og det lykkes hun med; hovedpersonen virker sprell levende. Men selv om det kanskje ikke er intensjonen hennes, opplever jeg med «Nahrs siste dans» absolutt at jeg leser en forfatter som virkelig vil noe stort, noe revolusjonært, nærmest, med litteraturen.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!