Brennende brønner av hat

Grøsser fra kostskolemiljø. Den britiske overklassens diskré ondskap.

BOK: Ondskapens natur har alltid fascinert menneskene. Likevel er det sjelden at den kommer til syne i ren og uforfalsket form, særlig i dagens litteratur. Djevelens nære medarbeidere er ikke lenger hva de var, særlig når de titter fram under åndemaning eller andre mystiske seanser. Thrillerforfatter Patrick Redmond bryr seg lite om dette.

«Ønskespillet» foregår på en engelsk kostskole av den fasjonable typen. Har man ikke på forhånd oppfattet det absurde og forkastelige i å sende små barn til et lummert undervisningsmiljø som dette, ja, så fjerner denne romanen all tvil. I et strengt hierarkisk miljø, der de svake er utlevert til de sterkes ondskapsfulle luner, utføres de mest unevnelige straffemetoder.

Når så en plaget og hundset gutt plutselig får uventet støtte av en eldre og sterkere elev, som uheldigvis også er riv ruskende psykopat, da er det duket for grøss og gørr. Og okkultisme, og bøttevis av blod. Folk dør som fluer. Bak det hele står ondskapsfulle makter og gnir seg i knokkelhendene. Her skulle vel selveste Harry Potter ha vært, kostskolegutt og ondskapens bekjemper som han er. Men akk, i «Ønskespillet» finnes ingen helter. Bare maltrakterte lik, og politifolk med spyet i halsen.

Patrick Redmond er ingen ubegavet skribent. Psykopaten Richard er på vei til å bli en interessant person, og uhyggen er en sjelden gang både ekte og påtakelig. Boka kunne ha blitt til noe langt mer, med ambisjoner og større alvor. Slik det nå er, anstrenger forfatteren seg lite for å nå et anstendig litterært nivå. Enkelte setninger frambringer mer smil enn grøss: «Blikket var nådeløst, som hos et villdyr som brenner av hevntørst», og: «Øynene hans var som brønner av hat». Da blir det litt for mye brennende brønner for meg. Halvveis og lettvint. Ingen virkelig, urovekkende ondskap. Faen heller.