Brennende hjerter

GYMNASLÆRER PEDEREN: Brennende hjerter og idealisme, ja, men også politiske, historiske og økonomiske analyser. Hvor er dette i Molands film?

Jeg husker da fjernsynet kom, i min tidlige ungdom. Nyhetene rett inn i stua. Jeg tror det er vanskelig for dagens unge å forstå hvilken effekt de autentiske levende bildene hadde. Biafra-krigen. Hvilket inntrykk det gjorde for en medievant ungdom å se sultende barn så å si idet de døde. Det innebar en rystelse som kanskje kan sammenliknes med den folk fikk første gang de så bildene fra de tyske konsentrasjonsleirer. Det var ikke til å bære. Gjør noe! Og så bildene fra Vietnam. Det hjalp ikke akkurat at det var oppgangstider. Dette er bakteppet, det er i denne konteksten jeg ser mitt eget politiske engasjement, der begynte det. Jeg var for ung til å stå på perrongen da AKP-ml toget gikk, men jeg skal ikke forsverge at jeg hadde hoppet på om jeg hadde hatt muligheten, så fortvilet var jeg over min maktesløshet, så hjemsøkt av de døende barna, så skamfull over å befinne meg «i et av verdens rikeste land», så sterkt var mitt ønske om forandring.Så kan jeg jo håpe at jeg i så fall hadde hatt vett nok til å hoppe av når jeg ante hvor det bar. Men hvor det bar er ikke poenget her, det er et forterpet faktum. Men hvorfor hoppet så mange på og ble så lenge? Det er det vanskelige å forklare. Mange har forsøkt, den som greier det best er Dag Solstad i boka om gymnaslærer Pedersen, mens Hans Petter Moland i så måte gjør en dårlig jobb i filmen av samme navn. At noen hoppet på AKP-ml-toget må for uinnvidde fortone seg som mer vanvittig etter å ha sett filmen, enn før.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DERFOR ALTSÅ: de første levende bilder av en samtidig hungerkatastrofe. Hvilket inntrykk de gjorde. Den fortvilelsen Nina viser når bevegelsen lider nederlag, er bevegelsens utgangspunkt. Det begynner ikke med smil og seiersfølelse. Bevegelsen er født av frustrasjon over verdens tilstand. Om filmens autentiske klipp fra kinesiske massemønstringer var byttet ut med autentiske klipp fra Biafra hadde tilskueren kanskje forstått noe mer. Det kan ikke ha vært drømmen om å tilhøre en uniformert tropp flaggbærere som fikk AKP-eren opp i otta for å selge Klassekampen, - men kanskje håpet om å, på sitt vis, bidra til å bedre kåra for noen av verdens fattige og fornedrede. Molands film er som en film om miljøbevegelsens framvekst uten et dødt tre eller en fugl innsmurt i olje. Ja, de tok katastrofalt feil og det vakre mål helliger ikke midlene, men målet må kunne presenteres i en film som handler om arbeidet for å nå det: en verden uten nød og klasseskiller. Fordi målet fungerte som en himmel over kammeratenes temmelig trivielle politiske gjerninger i det lille og bortgjemte Larvik. Det er det eneste som kan forklare at de i fullt alvor diskuterte hvor mye penger den enkelte kunne bruke på øl, bare i lys av dette helt konkrete mål er det mulig å forstå. Ikke «revolusjonen» i seg selv, eller den abstrakte størrelsen «folket». Men en verden uten så urimelig mye lidelse. At et så vakkert mål kan kreve personlige offer, kan ikke overraske. Vi sorterer alle vårt søppel fordi vi vet hva det betyr for vår felles framtid. Men når motivasjonen og målet for en politisk aktivitet ikke vises, framstår selvfølgelig et hvilket som helst offer meningsløst. I Molands film løftes ølofferet fram og virker mer absurd enn det faktum at de fire rikeste menneskene i verden eier mer enn det samlede bruttonasjonalprodukt for de 48 fattigste landene.

VI KJENNER til kuriositetene, de har moret oss lenge. Men det må ha vært noe annet der også. Og dette andre må ha vært det viktigste! Hvor er det i Molands film? Hadde bevegelsen vært slik Moland skildrer den, ville det bare vært for usannsynlig at en hel generasjons skarpeste hjerner joinet in. Brennende hjerter og idealisme, ja, men også politiske, historiske og økonomiske analyser. De glimrer i filmen med sitt fravær. Men bevegelsen var belest og bevandret i samfunnsvitenskapen. Derfor var den også fryktet. Det er feil at folk bare trakk overbærende på smilebåndet eller lo på lærerværelset eller i selskapslivet. Kunne en bevegelse som, antakelig med rette, er anklaget for å ha ødelagt norsk venstreside, ha framstått så harmløs? Bortsett fra for noen av sine egne tilhengere? Den var fryktet fordi dens innflytelse var større enn dens beskjedne medlemstall skulle tilsi. De spørsmål som sto på dens agenda ble diskutert med stort alvor i alle politiske leire og med temperatur så høy at det ikke var få som ble svidd på ørene. Intelligente unge mennesker brynte seg på fortidas skarpeste skrifter om nettene - Marx, Engels, Brecht - men i filmen blir den ellers tenksomme gymnaslærer på gåtefullt vis omvendt av en russisk sang! Det gjør seg sikkert bedre på film enn kollokvering, men likevel. Filmen er så å si fri for de overbevisende litterære og politiske deviser som bevegelsen støttet seg til og næret seg på. Brechts presise: Hva er det verste? Eie en bank eller rane en bank? Eller diktet: Med hvem sitter ikke den rettferdige sammen/for å hjelpe rettferdigheten?/Hvilken ussel handling begår du ikke/for å avskaffe usselheten?/Hvilken medisin smaker for dårlig/ for den døende?/Synk ned i skitt, omfavn morderen/Men forandre verden: den trenger det.

HVORFOR HAR filmen blitt slik, og hvorfor provoserer den meg til å skrive dette?Kanskje bare den kan forstå dybden i Solstads bok og Knut Pedersens tragedie som selv har eller har hatt et sterkt politisk radikalt engasjement, utløst av den brennbare kombinasjonen: skyldfølelse over å være født privilegert, empati med de fornedrede, sterk evne til håp og tro på at fjell kan flyttes. Det er dette aspektet som gjør Solstads roman tidløs, bare på overflaten skildrer han et eksotisk norsk søttitallsfenomen. Ett lag under handler det om alle sterke politiske bevegelser, eller om forelskelse som gjør blind, om livsløgn og livslykke som går tapt med troen. Alle politisk radikale diskuterer metode. Valg av metode delte venstresiden i syttiåra. Kanskje bare den som har hatt et brennende ønske om store sosiale omveltninger kan forstå det fortvilte i spørsmålet: Hvordan? Og med hvilken utålmodighet dette spørsmål stilles, hvor hvileløst det engasjerte menneske leter etter en farbar vei. Denne (farlige!)fortvilelsen er det ikke mye av i Molands film, og det er nærliggende å tro at han aldri har følt den. I filmen ser det ut som om den utålmodige aktivisten Ludal hopper av for å konsentrere seg om dagens kjøttkaker, mens han i boka forsetter sin kamp mot urettferdigheten, han velger bare en ny, etter egen mening, bedre vei.

AKP-MLS METODE funka ikke. Men målet? «Fred på jorda» er antakelig like lite in som gymnaslærerens hatt. Likevel har en tilårskommen dame som meg ikke helt mistet troen. Hjertet og hjernen er selvfølgelig blitt atskillig kaldere med åra; idet jeg kjenner forføreren på gangen, settes analyseapparatet i beredskap. Så også i møte med Molands artige og medrivende film - som dere ser, jeg greier ikke gi meg over.Antakelig har vi fått den filmversjonen vi fortjener og som muligens folk vil se. Men jeg har, som sagt, troen i behold, på at framtidige generasjoners filmskapere vil gå i nærkamp med dette komplekse, brennbare stoffet med det eksistensielle alvor det fortjener. Å skape en versjon som ikke etterlater publikum småhumrende over fordums ungdoms dårskap, men med en smule av den mye omtalte indre jubel, som forfatteren greier å overføre til sin leser og som på paradoksalt vis gir henne krefter til å fortsette kampen. Samme mål! Ny vei!