Brennende jord overalt

Endelig. Vi har fått den første helstøpte biografi over en norsk journalist. Det måtte bli Lise Lindbæk, ingen andre! Vår første kvinnelige krigskorrespondent, som det alltid framheves i oppslagsverkene.

Hennes dramatiske liv på det private plan og hennes journalistiske og sosiale innsats krevde rett og slett en fullstendig livshistorie. Jeg ser selvsagt bort fra store journalister og redaktører som har fått sine biografier nærmest på grunn av deres skjønnlitterære forfatterskap, som f.eks. Johan Borgen og Gunnar Larsen. Erindringsbøker fra journalister er også fåtallige. Arne Skouens bok fra 1996 står i en klasse for seg. Lise Lindbæk ga selv ut en memoarbok, «Brennende jord», i 1958, tre år før hun døde i 1961. Men hennes bok fikk en brå avslutning i 1941. Hun flyktet dette året fra det krigsherjede Europa til Amerika.

Overlevd som myte

Lise Lindbæk er glemt av to journalistgenerasjoner, men har overlevd som myte, som ofte er en tvilsom skjebne, særlig ved kafébordene. Reidun Kvaales bok om «Kvinner i norsk presse gjennom 150 år» fanget opp hennes livshistorie på en hederlig måte.

Med NRK-journalisten Sigrun Slapgards bok av i dag, «Krigens penn», har vi fått en biografi etter mitt hjerte og hjerne, til og med en spennende biografi som har fortellingens framdrift fram til siste tragiske slutt da Lise Lindbæk hopper fra kaikanten en mørk kveld i Kiel, 56 år gammel. Sigrun Slapgard legger alle kort på bordet.

Det er tydelig at ingen ting er lagt til eller trukket fra, selv om forfatterens varme for hovedpersonen er til stede over alt. Lise er hennes heltinne - og hvorfor ikke.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Boka er fri for moraliserende analyser og psykologisk pjatt. Tidvis kan den være like snakkesalig som Lise Lindbæks stil de siste åra av hennes journalistiske virke, men hva betyr det når det blir rikelig anledning for leseren til å stille nye spørsmål og trekke egne konklusjoner. Noe av det mest imponerende er forfatterens forarbeid, rene detektivarbeidet. Journalister pleier ikke å samle på sitt «liv». De kaster. Det er likevel utrolig hva man kan finne i bibliotekers loft- og kjellerkammer. Slapgard har vært heldig med funnene i de såkalte håndskriftssamlingene. Hun er ryddig og grundig med sine henvisninger. Kort sagt, mønsterverdig.

Lise Lindbæk kjempet og strevde på mange fronter, både i det offentlige rom og på det private plan; alltid på reisefot eller flukt, nærmest med livet som innsats. Aldri et trygt hjem å komme tilbake til, aldri et sikkerhetsnett med rimelig økonomi, alltid en kamp for den store kjærligheten, en stadige opprivende lengsel etter å kunne leve sammen med sitt eneste barn, datteren Janka, og etter hvert en tapper, men håpløs kamp mot flaska, en kamp hun definitivt tapte til slutt.

Avsky mot fascismen

Myten om hennes liv har først og fremst hentet næring fra hennes innsats som Dagbladets krigskorrespondent under den spanske borgerkrigen hvor hennes livsfarlige engasjement også førte til at hun ble både sekretær og kronikør for den berømte Bataljon Thälmann. Hun ble både sjelesørger og sjukepleier blant de frivillige på republikkens side. Hun var derimot ikke eslet med den kritiske sansen som kunne gjennomskue kommunistenes taskenspill og fraksjonskamp både ved som bak fronten.

Men som Sigrun Slapgard viser, kom ikke den 30-årige Lise Lindbæk politisk og journalistiske tomhendt til Spania. Hennes første flørt med journalistikken hadde ført henne til Italia, til bl.a. møte med den berømte oberst Umberto Nobile, med sitt luftskip som også skulle kaste glans over Mussolini. Hennes avsky for fascismen vokste raskt, og ble forsterket i møte med Tyskland og nazismen. Arbeidet for Nansenfondet i Genhve ble en slags hvilepause mellom slagene i stormenes sentrum, Riksdagsbrannen i Berlin og kampene i Spania. Hun hadde også fått med seg en reportasjetur til Palestina. Biografen har fanget opp alle disse forskjellige frontavsnittene og vevd dem sammen med frontene på det private plan.

Isfront mot moren

Hennes mor, den kjente forfatterinnen Sofie Aubert Lindbæk, en selvstendig og sta kvinne, kunne aldri forsone seg med at hennes datter ga seg journalistikken i vold. Hun skulle i stedet blitt arkeolog. Etter hvert oppsto det en isfront mellom dem som aldri smeltet. Lises første og eneste ekteskap, som var med en svensk arkeolog og skribent, havarerte etter kort tid. De falt ned på hver sin side i den ideologiske kampen og kjempet videre om omsorgen for deres eneste barn. Hennes samboerskap med den tyske flyktningen, dr. Max Hodann, en partiløs venstresosialist og sexolog, med jødestempel, ble en slags offentlig skandale som Nasjonal Samling og konservative kretser i vesle Oslo utnyttet til det ytterste i agitasjonen. Dr. Hodann drev jo med prevensjonsveiledning sammen med Karl Evang, preiket fri kjærlighet og retten til onani, en marxistisk moralnedbryter av farligste merke. Lise tok ham med seg til Spania. Her forsyner Sigrun Slapgard kapitlet om kulturkampen i Norge i mellomkrigstida med nytt og uhyre spennende stoff.

Lise og dr. Hodann gled etter hvert bort fra hverandre da verdenskrigen var et faktum. Lise Lindbæks kjærlighetsliv ble etter hvert mer og mer fortumlet, ja, tidvis nedverdigende, slik hun også selv følte det. Alkoholen tok styringen. Men folk med en smule kjennskap til norsk etterkrigspolitikk vil nok heve øyenbrynene når biografien forteller oss at en av Lises aller siste store kjærligheter var den stauteste og kanskje mest lovende av alle statsråder i Gerhardsens første regjering, sosialminister Sven Oftedal. Han elsket henne og ville helbrede henne for alkoholismen. Han var også lege. Oftedal ble brått revet bort, fra sin egen familie og fra Lise i 1948, 43 år gammel. En ny granatsplint slo ned i hennes hjerte.

De første granatsjokkene fikk hun nok under borgerkrigen i Spania. De sårene grodde aldri. Hennes seinere misere på det personlige plan kan delvis forstås på bakgrunn av krigsopplevelsene.

Kanskje kan det sies at Lise Lindbæk var en av de siste som falt på Spania-fronten av norske frivillige. Slapgards Spania-kapittel er for øvrig forrykende godt skrevet, men bringer ikke fram vesentlig nye opplysninger.

Nattelivet med norske sjøfolk i kneipene i Brooklyn eller blant fiffen i cocktailselskapene på Manhattan var langt fra noe sunt oppholdssted for Lise under krigen. Men engasjementet og rapporteringsevnen om skjebnen og livet til krigsseilerne sviktet aldri. Det ble både god journalistikk i Nordisk Tidende og bok, «Tusen norske skipe». Det skulle gå tiår før Per Hansson og Erik Bye tok tråden opp igjen om den skammelige behandling av krigsseilerne etter krigen. Ja, Lise Lindbæk hadde utrolige krefter tross sin livsførsel. Etter krigen dro hun f.eks. på foredragsturné i det nedbrente Finnmark, en turnévirksomhet som hadde begynt allerede under Spania-krigen.

NRK-virus?

Sigrun Slapgard gjør et relativt stort nummer av et såkalt ambivalent forhold mellom Lise og hennes avis nr. 1 Dagbladet. I det ene øyeblikket er hun avisas heltinne, som krigskorrespodent i Spania, for i neste øyeblikket å «blir dolket i ryggen» med en delvis kritisk anmeldelse av hennes bok om Bataljon Thälmann, skrevet av utenriksmedarbeider Ragnar Vold. Lise Lindbæk var aldri fast ansatt i avisa, var såkalt frilanser og forsvant gradvis vekk fra spaltene, men ikke som intervjuobjekt. Etter et ytterst naivt delegasjonsbesøk i Sovjet etter krigen redigerte hun boka «Vi var i Sovjet». Slapgard stiller seg nærmest uforstående til den negative omtalen også av denne boka. Men det er da også en merkelig tankegang at en skribent som har stått en avis nær, også skal være sikret positiv omtale i samme mediet. Kan dette være et såkalt NRK-virus?

Historieløs

Slapgard sliter med å finne forklaringen på de negative reaksjonene i Dagbladet. Men her blir biografen en smule historieløs og slitsom spekulativ.

I det minste kunne hun ha kostet på seg i et større perspektiv å gi avisas utenriksmedarbeider, Ragnar Vold, en hedersplass i kampen mot fascismen og nazismen. Lenge før Lise Lindbæk kom til begivenhetenes sentrum hadde han tidlig på 30-tallet rapportert fra Tyskland, skarpsindig og advarende om Hitlers frammarsj, og allerede i 1934 kom hans berømte bok «Tyskland marsjerer». Lise Lindbæk må ha vært sterkt inspirert av hans journalistikk. Men Einar Skavlan, Ragnar Vold og avisa førte som de eneste i landet en tofrontskrig. Avisa holdt nemlig klare linjer mot alle forsøk på å lefle med Stalins sosialistiske regime. I en lederartikkel høsten 1933 sa avisa ifra at bolsjevismen hadde avlet Hitler-diktaturet og kommunistenes terror hadde framkalt nazistenes terror. Kneblingen av åndsfriheten både i det etablerte sovjetiske kommunistdiktaturet og i det tyske nazidiktaturet ble en ledetråd i reportasjer og lederartikler.

Lise Lindbæk sluttet seg aldri til kommunistbevegelsen. Hun var en såkalt fri borgerlig kulturradikaler, men hun tok heller aldri klar avstand fra den. På dette frontavsnittet flørtet hun litt. Kanskje ligger forklaringen på ambivalensen mellom avis og journalist nettopp her?