Brennende kjærlighet

RØROS (Dagbladet): Den altoppslukende og ukontrollerbare kjærligheten, den som krever sine ofre og sprenger både sosiale og samvittighetsmessige rammer, meisles ut i intense og rene tablåer i Otto Homlungs oppsetning av Falkbergets «Den fjerde nattevakt». Dette er teater hvor allting er like enkelt, like ubarmhjertig og like umulig som livet selv.

Nesten gammeldags kan man kalle denne iscenesettelsen med dens mange tablåer og med en frontal spillestil solid forankret i ordet. Spillet er naturalisme med snev av folkekomedie og tragedie, en høy stil som man sjelden ser på norske scener lenger. Men det er et grep som vasker sceneversjonen av Falkberget så ren at det dype budskapet om nestekjærlighet og humanisme skinner som gruvegangens blankeste malm. Så nær smertepunktene, så klarsynt og så ubehagelig nær deg og meg har nok aldri Falkberget blitt spilt før.

Til beinet

Dette er ikke teater for den som ønsker seg Falkberget som en folkemuseumsvandring gjennom hestevrinsk, høye snøfonner og frostrøyk over bergmannshyttene på Røros. Otto Homlungs dramatisering skjærer Falkbergets roman brutalt inn til beinet. Den konsentrerer seg om den utveisløse og syndefulle kjærligheten mellom presten Benjamin Sigismund (Paul-Ottar Haga) og bergmannskona Gunhild Bonde (Elisabeth Matheson), og de tragiske - og uskyldige - ofre denne kjærligheten får. Den setter kjærligheten i relieff til stoffets religiøse bakteppe av skyld og soning, tro og tvil - kristne idealers problematiske utilstrekkelighet i møte med virkelighet, drifter, sanser og begjær.

Helt sentral er klokkeren og smeden Ol-Kanelesa blitt. I Ståle Bjørnhaugs lysende, praktfulle og fjellstøe spill på malmfull rørosdialekt finner oppsetningen sin store, forsonende figur. I hans folkelige og oppreiste Ol-Kanelesa speiler den sanne kristendommen seg, nestekjærligheten som gjennomlevd livserfaring og medmenneskelig omsorg, den som læres av dagenes slit, av lidelse, nederlag, sorg og håp.

Skjebne

Det begynner som i boka, i 1807 med den nye presten Sigismund, hans lungesyke kone Kathrine (Janne Langaas) og kolkjører Tøllef (Bjørn Sothberg) på vei over isen til bergstaden Røros, til et frossent og karrig gruvesamfunn og en menighet de har null kunnskaper om. I Christian Egemars effektive, brunmalte og lett abstrakte bergverksscenografi går det ikke mange minuttene før Sigismunds skjebne besegles. I et øyeblikks lys ser han en kvinne i rød drakt. En tid seinere vier han henne til David Finne (Terje Ranes), en mann hun ikke elsker. Men da er de to, Sigismund og Gunhild, allerede solgt. Kjærligheten har bundet dem sammen i et uoppløselig skjebnefellesskap.

Ikke siden filmrollen som Kristin Lavransdatter har Elisabeth Matheson vært så god som hun er her. I hennes Gunhild får kjærlighetshistoriens store fortvilelse utløp, i henne finner tragedien også nåde. I stevnemøtene i klokketårnet i kirken står det en varme om de to og oppsetningen, en varme som veksler med en kulde oppsetningen igjennom. Paul-Ottar Hagas presteskikkelse er ikke fullt så knirkefritt utført. Den er for kantete i begynnelsen, nesten opp til en Børre Knudsen-parodi, men den vokser med kjærligheten og når tvilen nager Sigismund. Likevel, det er unødvendig å begynne Sigismund så langt ute for å få fram hans vandring fra lærd hovmod til stille ydmykhet.

Ekte vare

Gjentatte ovasjoner møtte skuespillerne på premieren på Røros fredag. I hele Sør-Trøndelag og i Nord-Hedmark har folk tryglet Riksteatret om ekstraoppsetninger. Ikke så rart, for når teatret forteller en historie mange vil høre, så ekte og godt, er det lite som kommer opp mot det.