Brennende sjeler

Oppdaterer, oppgraderer, oppfyller forventningene.

CD: Foruten å være spydspissen i en jevn strøm av nye, gode indierockband fra Canada, er Arcade Fire det store hvite håpet i internasjonal trendrock.Det forrige albumet «Funeral» (2004) brukte lang tid på å få offisiell utgivelse i Norge (den kom til slutt året etter), men ble en importslager i takt med ryktebørsen og det faktum at David Bowie plutselig helt offisielt var bandets alt største fan.Når dette hypemaskineriet når marsjfart, musikkpresse verden over sikler i takt og et verdensnavn som Coldplay begynner å si ting som at «Arcade Fire har skremt oss og mer enn noen andre fått oss til å prøve hardere som band», så har man lagt lista så høyt for oppfølgeren.

Mer av alt

Spørsmålet blir da om «Neon Bible» ville oppleves som en bedre plate uten denne forhåndsstøyens kontekst, eller er de akkumulerte omstendighetene en så integrert del av bandets biografi at den faktisk også blir en del av selve verket. Er det mulig å skille snørr fra bart?Vi må prøve. Det slående med «Neon Bible» er at det i utgangspunktet låter som en ganske oppskriftsmessig oppgradering av «Funeral», slik man kan forvente fra et band som har fått større ressurser å rutte med i studio.Personlig har jeg fryktet at det nå sju mann store bandet med ekteparet Win Butler og Regine Chassagne i spissen skulle miste noe av sitt eksentriske vesen - sine skarpe kanter og snurrigheter, sin kompromissløse sammensmelting av sorgtungt, gotisk balladeri og dansbar postpunk - på veien til storselskapssfæren. Men det viser seg å være en unødvendig bekymring.Tvert imot har «Neon Bible» et grandiost, nesten stadionaktig anslag som i Arcade Fires tilfelle bare er kledelig, en bigger-better-more -oppgradering som vil kunne oppnå det ofte problematiske kompromisset mellom å åpne dører til nye lyttere samtidig som den opprinnelige fanskaren ikke blir forrådt og sviktet.

Selvrefleksjon

«Neon Bible» er altså mer av alt som gjorde «Funeral» så bra: større orgel, flere strykere, mer romklang, enda mørkere stemningsbilder, mer paranoia og frykt, mer av alt.To låter skiller seg ut fra det som på mange måter er «Funeral 2». «Neon Bible» åpner som noe av en hommage til mannen som bidro til å breake bandet i utgangspunktet. «Black Mirror» er glamglinsende kunstrock med vokalfraseringer som snytt ut av nesa på Bowie. «(Antichrist Television Blues)» er Bruce Springsteen så opp av dage at man begynner å lure på om de har tunga ironisk plassert i kinnet - det er noe nesten parodisk og frekt over måten de kombinerer hans arbeiderklassevendinger med 9/11-bilder - samtidig som deres musikalske E Street-snapshot også er kjærlig, poengtert og med en Springsteen-nerds øye for detaljer i soundet.I tillegg bør det nevnes at Arcade Fire også har spilt inn en ny, fresende versjon av «No Cars Go» fra debut-EP-en fra 2003, den er blitt et lysende eksempel på at Arcade Fire oppdaterer seg selv gjennom selvrefleksjon og finner en farbar vei framover.Om «Neon Bible» ikke overgår forventningene, så er den i hvert fall å betrakte som en seier over et umenneskelig forventningspress.