Brenner for oppgaven

NRK bryter med kongeportrett-tradisjonen. Men må programlederen være i bildet hele tida?

 MYE LATTER:  Hans Olav brenner er en programleder som i høyeste grad er til stede når han lager intervjuer på TV. Det var også tydelig at kronprins Haakon oppfatter ham som en morsom fyr. Men noe særlig nytt om kronprinsen bød ikke NRKs jubileumsportrett på. Foto: NRK
MYE LATTER: Hans Olav brenner er en programleder som i høyeste grad er til stede når han lager intervjuer på TV. Det var også tydelig at kronprins Haakon oppfatter ham som en morsom fyr. Men noe særlig nytt om kronprinsen bød ikke NRKs jubileumsportrett på. Foto: NRKVis mer
Kommentar

Portretter av kongelige på norsk TV har en tradisjon som går langt tilbake. Intervjuobjektet plassert på én stol, journalisten sittende midt imot. Velforberedte spørsmål, ofte forholdsvis forsiktige, og velvillige forsøk på å svare så godt man kan. Verken konger, dronninger eller kronprinser er orakler, de har som regel trekk som minner om folk flest, samtidig som de i kraft av sin posisjon forventes å ha tenkt grundig igjennom sin rolle i samfunnet. Men den høytidelige og formelle settingen har hatt en tendens til å prege programmet og sette grenser for hvor løssluppen samtalen kan bli.

Hans Olav Brenner har gått motsatt vei. I portrettet av kronprins Haakon i anledning 40-årsdagen gjør han det samme som i serien «Brenner - Historier fra vårt land». Ved hjelp av en tilsynelatende improvisert og slentrende tone løser han opp stemningen, kanskje i håp om å få intervjuobjektet til å slappe av og si ting vedkommende ellers ville holdt for seg selv. Det første lyktes han godt med også via kronprins Haakon, som uansett er en avslappet person. Men å si at han fikk lokket 40 års jubilanten ut på glattisen, ville være å ta for hardt i. Til det er Haakon altfor dreven og gjennomtenkt.

Brenner fikk kronprinsen til å vise rundt på skipet han tjenestegjorde på i marinen, universitetet i Berkeley og hytta kronprinsparet har bygd i Uvdal. Han var også med på FN-oppdrag i Haiti. Men selve intervjuet foregikk på trappa opp til Slottet i Oslo, en lokalitet kronprinsen fortalte at han aldri har vært på før. På spørsmål om hva han syntes om det, svarte han: «Det er på kanten. Men akkurat hårfint innenfor.»

Programmet bærer tittelen «kronprins Haakon - veien til et kongerike». Brenner dukker opp og gjør det klart at det er en historie han vil fortelle, om hvordan et menneske forbereder seg til «den store jobben med den skrinne stillingsbeskrivelsen». Litt løst prat, av typen «Hva synes du om Slottet?». Mye latter, Haakon synes åpenbart Brenner er «funny, isn't he?», som han uttrykker det overfor et tilfeldig menneske i Oakland i California. Brenner og Haakon klukker og ler titt og ofte, enten på slottstrappa eller i de mange filmklippene fra forsetet av en bil, der Haakon kjører mens Brenner sitter ved siden av og småpludrer mens han kikker ut i lufta. Brenner er i det hele tatt veldig mye med i programmet, nesten i hvert eneste bilde, som en slags hovedperson nummer to.

Men dette er altså hans teknikk. Konkrete spørsmål er det færre av. Så løst blir det på et tidspunkt at kronprinsen svarer: «Jeg har ikke tenkt så mye på det. Skal jeg svare på det?». Men han svarer på det meste, selv om det blir nokså rundt og sjelden personlig. Lite om hva Haakon gjør på fritida, hans forhold til kunst, kultur og idrett, eller hva som skjer når det «går en kule varmt» hjemme hos familien, som kronprinsesse Mette-Marit uttrykker det. Det mest håndfaste er at Haakon trolig hadde fratrådt dersom situasjonen med Mette-Marit hadde vist seg å bli umulig. Dessuten at han til tross for at han er født inn i rollen, opplever den som et valg: «Dette handler jo hele tiden om: Har jeg valgt det? Har jeg valgt det? Har jeg valgt det? Og det har jeg.»

Ellers byr portrettet på bilder av Haakon som surfer, Haakon som blir tatt i fartskontroll i USA, intervjuer med kollegene Frederik og Victoria i Danmark og Sverige, pluss en rekke nokså overflødige enquetesvar fra tilfeldige nordmenn (trolig i et forsøk på å sette «folket» inn i dramaturgien). Et hederlig forsøk på å bryte en tradisjon, men ikke udelt vellykket. Vi kunne tenkt oss at Brenner strammet grepet innimellom og fikk mer ut av sitt velformulerte objekt, et menneske som ifølge seg selv «alltid har vært opptatt av de store spørsmålene», som opplever det som «mulig å flytte ting i riktig retning» og som har et større spillerom «enn man skulle tro», også som kronprins og konge uten noen egentlig makt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.