MANIPULERT: Harald Eias «Hjernevask» har feiet norske kjønnsforskere av den politiske og forskningsmessige banen, skriver Eva Lundgren. Hun trekker paralleller til svensk forskning og tv-serien «Könskriget». Foto: Tom E. Østhuus
MANIPULERT: Harald Eias «Hjernevask» har feiet norske kjønnsforskere av den politiske og forskningsmessige banen, skriver Eva Lundgren. Hun trekker paralleller til svensk forskning og tv-serien «Könskriget». Foto: Tom E. ØsthuusVis mer

Brennmerket - i overskuelig framtid

ETTER «HJERNEVASK»: Hvilke forbindelseslinjer finnes mellom en konservativ opinion, styrt medieagenda og -makt, og tilstanden i forsker-Norge?

||| ETTER FORSØK på å forklare at de har blitt klippet sammen til skrekk-og-gru-bilder i tv-serien «Hjernevask», og derfor på det groveste er misforstått i den påfølgende rasende debatten, har mange norske humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskere — kalt kjønnsforskerne — lagt seg flate, ja blitt gedigne, sprellende pudler i norsk offentlighet. Som for å få fred for den jagende horden med Harald Eia i spissen - og for ikke å selv bli smittet av den pestbefengte Jørgen Lorentzen, forsikrer for eksempel Øystein Gullvog Holter ved kjønnsforskningssenteret i Oslo at han nå leser biologibøker, og tidligere faglig leder samme sted, Harriet Bjerrum Nielsen, forsøker å forklare hvorfor biologien ble satt på venteliste. Nå skal det imidlertid tas nye tak; kjønnsforskningen skal biologiseres — og forhåpentligvis gå en lysende fremtid i møte.

VED UPPSALA UNIVERSITET ble det for et tiår siden foretatt en slik biologisering ved genusforskningssenteret som det kalles, og man tilbyr nå et forskningsmiljø «där korsningar mellan kulturella, sociala och biologiska perspektiv har blivit ett kännetecken». Det begynte med et initiativ ovenfra; å studere biologisk kjønn skulle motvirke det som ellers kunne feste seg som et inntrykk utad, nemlig at Uppsala universitet anså at maskulinitet og makt, for ikke å si vold, hadde forbindelseslinjer. En styrt politisk agenda, med andre ord, som involverte forskere reagerte ulikt på.

Noen anså at arbeidstakere lojalt skulle følge arbeidsgivers vilje, noen så mulighet for å gjøre en karriere som ellers lå bortenfor enhver realisme, andre — i hovedsak utenforstående — protesterte høylydt, og noen meldte pass. Jeg tilhørte den senere kategorien.

ETTER HVERT fikk Uppsala-senteret excellensstatus på grunnlag av et forskningsprogram der naturvitenskapelig kjønnskunnskap ble et tyngdepunkt. Selv om forbindelseslinjene mellom naturvitenskap og kulturforskning ble ansett interessante, kom en forskyvning til å skje; interessen for forholdet mellom menneske og dyr overtok, og — med en viss overdrivelse — deretter dyreriket. Mens samfunnsvitenskapelige blikk for maktutøving forsvant, kom genus etter hvert til å omfatte alt. Og når programmets finansiering nærmer seg slutten, forsvinner den ene forskeren etter den andre, ikke minst naturviterne.

Men Uppsala universitets ledelse har oppnådd det man ønsket; ingen forbinder i dag kjønnsforskningen med noen form for provoserende forestillinger om (manns)genus. Både politisk og vitenskapelig er kjønnsforskningen totalt ufarliggjort. En vellykket politisering fra et ledelsessynspunkt, med andre ord. Dette er et mulig fremtidscenario også for den norske kjønnsforskningen.

I 2005 BLE JEG sønderklippet i en svensk tv-serie kalt «Könskriget». Et fire timers intervju ble nedklippet til et par minutter og koblet sammen med snedige klipp fra et direktesendt tv-program om satansime fra 1982. Det journalistiske resultatet ble fantastisk, men totalt ugjenkjennelig for meg. I motsetning til behandlingen av Jørgen Lorentzen ble aldri henstillingen om å legge ut hele intervjuet imøtekommet; det ville satt kjepper i hjulene for karrieren til den programansvarlige 26-årige kvinnelige journalisten som mente å kunne «gi et representativt bilde av Eva Lundgrens forskning», som hun sa. Mediebruset ble stort og varte lenge, men hatmailene og drapstruslene skjøt først fart for alvor da universitetsledelsen toet sine hender i kveldspressen, og rektor ved Uppsala universitet, professor i fysikk, deretter besluttet at jeg skulle granskes for mistanke om forskningsfusk.

I det klimaet som ble skapt antok frykten for smitteeffekt ved å kjenne meg proporsjoner jeg ikke hadde trodd var mulige, sladder og løgn ble regnet som kvalifisert kunnskap. Også norske kolleger lot seg rive med, og medier som Dagbladet, Klassekampen og Dagens Næringsliv. Et påført forskerrykte som fusker kleber seg fast permanent — det spilte ingen rolle at jeg ble frifunnet på alle punkter i den lenge pågående granskningen, og at — som det het i pressemeldingen — universitetet hadde full tillit til meg og beklaget den skade som hadde oppstått.

JEG TROR FØLGELIG ikke det hjelper stort for visse norske kjønnsforskere å hevde at intervjuene med dem er klippet sønder og sammen for Eias overordnede og sterkt politiske anliggende. Og jeg tror det er naivt å håpe at andre kjønnsforskere har kommet seg trygt i havn med tilpasset lydighet og sprellende puddelvirksomhet.

De norske forskerne med nedsmusset rykte i offentligheten etter «Hjernevask» er feiet av den politiske og forskningsmessige banen for lang tid fremover. Typisk nok har det også kommet krav om å avskjedige Jørgen Lorentzen. Med egen erfaring i ryggen spår jeg at deres respektive forskerkarrierer er ødelagt — i overskuelig fremtid. Med mindre de får kraftfull kollegial støtte, og det får de ikke; smittefrykten er for stor. I det sterkt karrieristiske akademia gjelder det å redde sitt eget skinn. Den eneste trøsten jeg kan gi de brennmerkede, er at de ikke — foreløpig — er anklaget for det verste er forsker kan bli anklaget for. En forsker som fusker er ingen forsker.
 
«HJERNEVASK» HANDLER om emner som opptar folk. Fundamentale og eksistensielle spørsmål om hvem vi er, våger å være, hva vi har kunnskap og mot til å kjempe for og mot. Programteamet tok utgangspunkt i «vitenskapelige» funn som var i tråd med folks egne ideer, intuisjoner og erfaringer; de spilte på at folkeopinionen gjerne går imot samfunnsvitenskapelig teori, uttalte Eia populistisk. Sånn sett var seieren gitt, og temmelig lettkjøpt. Folkeopinionen var på bølgelengde med «biologene» (hovedsakelig evolusjonspsykologer).

I boken Födt sånn eller blitt sånn? står å lese: «Jeg — Harald Eia — sluttet å jobbe som forsker i 1994». Det vil si som 27-28-åring. Altså nesten før han fikk begynt. For som i de fleste andre profesjoner kreves at man har klart svenneprøven for å få yrkestittelen, i dette tilfellet titulere seg som forsker. Svenneprøven, det vil si forskerutdanningen som avsluttes med disputas, må Eia ha avlagt i en farlig fart.

Kanskje ligger noe av problemet i de altfor store skoene Harald Eia tok på seg da han satte seg fore å svare på ikke mindre enn noen av livets grunnleggende spørsmål. Om ulike fagområder aldri så mye forsøker å befrukte hverandre har verken vitenskap — eller filosofi og religion — hittil maktet å svare entydig. Men det har altså Harald Eia.