Brennpunkt Iran

Irak-katastrofen avvæpnet Bush-administrasjonens superhauker. Dermed kunne mer pragmatiske elementer i USAs utenriksdepartement, CIA og militæret vinne støtte for en diplomatisk tilnærming til Irans atomvåpenprogram.

DA TWIN TOWERS RASTE ned, sørget Iran sammen med USA. Iranere holdt spontant lysvaker for å vise sin solidaritet med amerikanerne. Mange iranere, og i hvert fall noen iranske ledere, ønsket et bedre forhold til USA. Den gylne muligheten til dette gikk imidlertid tapt, med konsekvenser som indirekte strekker seg til blodbadet i Israel og Libanon og den internasjonale krisen i forbindelse med Irans atomvåpenprogram. Før 11/9 hadde iranske og amerikanske embetsmenn deltatt i multilaterale samtaler om Afghanistan, og etter angrepene kondolerte iranerne overfor sine amerikanske kollegaer og tilbød USA hjelp til å styrte Taliban-regimet, som iranerne hatet like mye som vesten gjorde.Under USAs invasjon av Afghanistan ble det etablert en hemmelig forbindelse mellom Washington og Teheran, der Iran assisterte med blant annet overflygning, logistikk og etterretning. Etter krigen foreslo iranske embetsmenn som hadde deltatt i samarbeidet å utvide samarbeidet til andre områder av felles bekymring, som for eksempel Irak. Selv om amerikanerne ikke var sikre på om iranske styresmakter hadde gitt fullmakt til dette tilbudet, var de overbevist om at i hvert fall noen iranere håpet av forholdet ville utvikle seg og partene føres nærmere sammen. Men det de fikk, var i stedet talen om ondskapens akse, der Iran ble omtalt i samme ordelag som despotiene Irak og Nord-Korea. Muligheten for et gjennombrudd forsvant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I ALL RETTFERDIGHET MOT Bush-administrasjonen må det sies at al-Qaida-lederne som hadde flyktet fra Afghanistan, var under løs husarrest i Iran og at Teheran nektet å utlevere dem til USA. Amerikansk etterretning trodde Iran hadde trappet opp både den militære og økonomiske støtten til Hamas og den palestinske Islamsk jihad i deres krig mot Israel. Bush, utskjelling av Iran var selvfølgelig i tråd med omleggingen av administrasjonens utenrikspolitikk etter 11/9 - med resultater som hovedsakelig har vært katastrofale for USA, med krise og konflikt gjennom den muslimske verden.Ironisk nok kan Bush-administrasjonens utenrikspolitiske feiltrinn i etterkant av 11/9 ha endt med å plassere USA i en langt mer gunstig stilling til å håndtere Irans atomvåpenprogram.Det har lenge vært åpenbart at det eneste realistiske håpet for å få stanset Irans atomvåpenprogram er en multilateral gulrot-og-pisk-politikk. Stormaktene, særlig USA og EU, ville da gå med på å utvide integreringen med Teheran, både handelsmessig og på generelt plan, hvis Iran oppgir atomvåpenprogrammet. Hvis ikke, vil landet bli truet med økonomiske sanksjoner.

USA, EUROPA OG til og med Russland og Kina har tatt i bruk en slik politikk overfor Iran, og den har båret frukter: I fjor innrapporterte Det internasjonale atomenergibyrået Irans atomvåpenprogram til FNs sikkerhetsråd, og i august 2006 krevde en resolusjon fra sikkerhetsrådet at Iran stanset anrikningen av uran, ellers ville landet bli møtt med sanksjoner.Bush-administrasjonens fallitt i Irak og andre steder i regionen har gjort USA svakere og det hvite hus mer ydmykt. Hadde ikke USA slitt med problemer i Irak, noe som har gjort USA mer sårbart for iransk motpress og sterkt avhengig av landets europeiske allierte for assistanse i Irak, Afghanistan og ellers i verden, virker det usannsynlig at Washington hadde lagt seg til en multilateral tilnærming til Iran.Irak-katastrofen avvæpnet administrasjonens superhauker og gjorde det mulig for mer pragmatiske elementer i USAs utenriksdepartement, CIA og militæret å vinne støtte for en diplomatisk tilnærming til Irans atomvåpenprogram. Uten krigen mot Irak, ville det kanskje vært krig mot Iran.

ETTERVIRKNINGENE AV invasjonen av Irak bidro også til at europeiske myndigheter utviklet et multilateralt standpunkt til Iran. Det finnes minst to forklaringer av hva som skjedde: Europeerne innså at skaden som var gjort på den transatlantiske alliansen på grunn av Irak, ikke utelukkende var Bush-administrasjonens feil. Amerikansk diplomati hadde kanskje sine mangler før invasjonen av Irak, men Frankrike og Tyskland fikk det ikke stort bedre til. Den europeiske antikrigkampanjen fremsto som pasifistisk, pro-saddamsk og hjelpeløs - som om myndighetene ikke klarte å se virkelige sikkerhetstrusler i øynene (gitt den internasjonale enigheten på dette tidspunktet om at Irak hadde gjenoppbygd sitt program for masseødeleggelsesvåpen). Irak-krigen delte Europa stygt i to og underminerte de utenrikspolitiske målsetningene til Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Alle de tre landene lengtet etter å spille en større rolle i internasjonale spørsmål. Men bare hvis E3 sto sammen - i spissen for en europeisk front som var villig og i stand til å handle fast og bestemt utenfor sine egne grenser - ville USA, Kina, India og Russland ta hensyn til dem.

UANSETT HVILKEN VERSJON som er riktig - kanskje er de riktige begge to - ble det skapt en kontekst for det iranske atomspørsmålet. I 2003, etter at IAEA bekreftet at det fantes hemmelige iranske fasiliteter for å anrike uran og utskille plutonium, grep franskmennene, britene og tyskerne det de så som en mulighet til å reparere skaden Irak hadde forårsaket. De ble enige om å føre en hard linje overfor Iran. De ville konfrontere landet om atomteknologien, i det minste i den grad at sanksjoner ble innført overfor en viktig handelspartner.Irak-krigen tvang dermed Bush-administrasjonen til en mer moderat tilnærming til Iran enn USA ellers kanskje ville hatt, samtidig som europeerne ble oppmuntret til å bli mer konfronterende. Resultatet var en konsensus - USA lokket med gulrøtter, mens Europa holdt pisken i hånden. Og denne tilnærmingen gjorde det også mulig for alliansen å overbevise India, Kina og Russland om å ha en mye tøffere holdning overfor Teheran enn de ellers sannsynligvis ville hatt.I mai tilbød USA og Europa Iran en «pakke» med insentiver og sanksjoner. Iranerne sto overfor et dilemma - atomvåpenprogrammet eller en sunn økonomi. De hadde håpet at de aldri ville bli stilt overfor et slikt valg. Valget har skapt en dyp kløft i lederskapet i Teheran. De kompromissløse har alltid vært tilhengere av å fortsette med atomvåpenprogrammet uten hensyn til risikoen for at Irans økonomi kan bli skadet av sanksjoner.

NÅ VENTER VERDEN på å se om den euroamerikanske konsensusen vil holde i møte med Irans siste verken-ja-eller-nei-svar. Men så langt har stormaktene vært mye flinkere til å holde stand overfor iransk gjenstridighet enn de fleste aktørene hadde trodd, deriblant iranerne.Dessverre kan konflikten i Libanon tippe balansen i feil retning. Hvis Russland og Frankrike (og kanskje noen andre europeiske land) oppfatter Bush-administrasjonens entydige støtte til Israel som en tilbakevending til cowboy-diplomatiet, kan landene bli skeptiske til å fortsette særlig lenger i et spor som kan gi krigsgale mennesker i Washington et påskudd for militære operasjoner mot Iran.Det virker likevel sannsynlig at i det minste landene i vesten vil stå sammen for å sørge for at Iran betaler en straff for sitt trass. Håpet, så svakt det enn måtte være, er at økonomiske sanksjoner vil få Iran til å snu, på samme måte som Libya.Skulle det bli tilfelle, ville det være ett godt resultat av rotet Bush-administrasjonen har lagd i Midtøsten, og én grunn til å tilgi USA for ikke å ha klart å bygge opp et nytt forhold til Iran etter 11. september. Oversatt av Lene K. Hoff.