STORT ØYEBLIKK: Kjetil Rekdals straffe mot Brasil. Foto: Doug Mills/AP.
STORT ØYEBLIKK: Kjetil Rekdals straffe mot Brasil. Foto: Doug Mills/AP.Vis mer

Brennpunkt: Marseille

Vi var elleve meter nærmere himmelen da Kjetil Rekdal la ballen på straffemerket St. Hansaften 1998.

|||St. Hans-aften 1998: Norge har slått Brasil, dere. Kjetil Reknet fra Werder Bremen. Slik ble det tv-formidlet av en akutt forvirret Arne Scheie. Han er tilgitt. Drillo smilte som han aldri siden har gjort. Karl Johan i Oslo var Rio med nesten den samme rytmiske følelsen.

De med usunn fornuft husker alle sammen dette målet som sendte Norge videre i VM. Straffet ble satt inn av Mister Icecold, Kjetil Rekdal. En folkehelt. Med gule fotballstøvler. Norge — Brasil 2—1. I Marseille på Stade Velodrome. 60 000 tilskuere i den svale sommerkvelden. Ifølge NRK så 1 million 622 tusen nordmenn dette mirakuløse øyeblikket på skjermen.

Denne skribent må tilstå: tv-bildene fra Marseille i 1998 de fikk vi ikke med oss på direkten. Vi var på plass. Brennpunkt: Marseille. Ikke sammen med skuespiller Gene Hackman fra filmene med samme navn, men vindskeive sammen med kompis Ole. På VM-tur i leid hus utenfor Marseille. Vi hadde vært utsatt for to innbrudd og frastjålet nesten alt. St. Hans-aften dro vi tidlig inn til Marseille. Med forstadstog. Her var det opptog av nordmenn i denne skumle byen av skjøger, vikinghjelmer og fremmedlegionærer. Vi malte flagg i fjeset. Det var elektrisitet i sjelen. Vi mistet fort stemmen og verre skulle det bli. Helt øverst på den ene langsiden var våre plasser. Dette var fotballkoma i Flo-pasningens tidsalder. Det var 1998 med Myggen, verdikommisjonen og Flonaldo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men, vi kom til å tape. Mot Brasil. Det sa vi alle sammen etter 78 minutter. Bebeto og 1—0. Vi så på klokka: Hvordan skulle vi komme oss fort hjem. I fem minutter var de dystre tankene der. Så en nypresset pasning fra Stig Inge Bjørnebye til Tore André Flo. Den lange fra Stryn slanget seg forbi og 1—1. Vi så en himmel der oppe. Vi så stjerner og kanskje plantere med intelligent liv.

Men, dette var lagt unna. I fem minutter til. Så Tore André igjen: Flo. Dratt ned av Baiano. Takk til den amerikanske dommeren som pekte på straffemerket. Rekdal la ballen ned. Vi var plutselig 11 meter unna himmelen. Vi snudde oss vekk og ba til opplysningstiden, Odin og Møre uten Romsdal. 

Rekdal: stålnervene: ballen og Taffarell. Rekdal scoret. Vi hørte sirener og kanskje Martin Luther Kings drømmetale? Nja, husker ikke annet enn et hodestøt fra en fremmed kar. Pakket inn som klem. Vi skreik uten stemmer. Norge videre. I VM, men vi så dette altså ikke dette på fjernsynet. Hvordan var det?

Forfatter Levi Henriksen kommer oss til unnsetning: —.St. Hans-aften tilbrakte jeg inne i de dype østlandske skoger, på en husmannsplass som kan føres helt tilbake til svartedauden. Sammen med min beste venn, Sundance, min evige blodsbror når det gjelder og dele alt fra Guy Clark og Nacka Skoglund til Sigge Hill og Øyvind Tomteberget, til stede var også min kone, for øvrig søskenbarn til Grues legendariske finslepne teknikker Roy Kvernmo, som for øvrig var den første fotballspiller jeg så med pannebånd (etter sigende underbuksestrikken til mora hans).

Til stede var også han som står ved siden av meg på sittetribuna på Gjemselund, Hermann H, men siden han bare var to hadde han lagt seg allerede da dette magiske øyeblikket oppsto. En gang ga jeg Sundance en cd, En salig samling sånger, der diverse svenske artister som Totta Näslund, Roffe Wickström og Stefan Sundström synger om Jesus med en inderlighet som ingen pinsevenn noen gang har gjort. Da ringte Sundance meg lettere bedugget en kveld, og fortalte at han ikke våget å spille den plata etter klokka åtte om kvelden fordi han var redd for å bli religiøs, eller egentlig rrrreligiøs som han sa.

Vel, denne kvelden da absolutt alle nordmenn var rrrreligiøse en stund rett før midnatt. Og jeg tenkte, hva skal jeg si, hva skal jeg finne på. Jeg kan jo ikke bli enda mer rrreligiøs. Men da en lettere animert Arne Scheie dukket opp på skjermen like etter kampen, med håret i vill uorden som en dårlig Pål Bang-Hansen-imitator så kunne jeg faktisk det. Jeg hadde sett Jesus gå på vannet igjen.

Slik beskriver altså herr Henriksen øyeblikket. Vi i Marseille så ikke Jesus gå på Middelhavet denne natta. Vi hang som akterutseilte sjøfolk i havnekvarteret i Marseille. I døgnet som aldri måtte opphøre før en drosjeslusk lempet oss ut ved gjerdet. Fikk betalt i svette ansiktsflagg, dårlig ånde og en neve euro som vi trodde var franske franc.