Brennpunkt Svalbard

De nordiske tronarvingene var der forrige uke. Hillary Clinton og John McCain har vært der. I disse dager kommer også den indiske forskningsministeren, sammen med sine kolleger fra Tyskland og Polen, til det årlige Ny-Ålesund-symposiet. Svalbard er i sentrum for de internasjonale forskningsbegivenhetene.

India er kanskje ikke det første man tenker på når polarforskning står på dagsorden. Men når vi tar i betraktning Indias høye fjell og isbreer og sårbarhet for klimaendringer, så er det ikke lenger så merkelig. Det er også verdt å merke seg at en tredjedel av forskningen på Svalbard nettopp skjer i Ny Ålesund. Sammen med den tyske forskningsministeren skal forskere, forskningspolitikere og næringslivsrepresentanter nå diskutere hvordan forskning og utvikling kan bidra til løsninger på klimautfordringene verden står overfor. Den indiske forskningsministeren skal samtidig innvie en indisk forskningsstasjon i Ny-Ålesund.

Jeg åpnet selv Kjell Henriksen Observatoriet (KHO) i februar. Mens en bevæpnet mann speidet etter isbjørn hutret vi fram våre velvalgte ord i mer enn tretti kuldegrader. KHO er ikke tilfeldig plassert. Svalbards plassering langt mot nord gjør øygruppen særlig egnet for atmosfæreforskning, blant annet på nordlys. Observasjonene kan være like praktfulle som det vitenskapelige navnet – Aurora Borealis. Svalbard er dessuten et av få landområder hvor man kan observere det såkalte «dagnordlyset», som bare er observerbart i en smal stripe rundt den nordlige halvkule. Svalbard ligger midt i denne stripen. Derfor har mer enn 20 nasjoner plassert sine instrumenter i KHO. Atmosfæreforskningen på Svalbard kan blant annet gi kunnskap om hvordan solvinder påvirker klimaet og andre forhold på jorda.

Forskningsskatten Svalbard har blitt en realitet etter hvert som tilgjengeligheten har blitt stadig bedre. I takt med at klimaendringenes alvor og omfang har slått inn over oss, har våre og verdens øyne blitt vendt mot nord. Gudmund Hernes beskrev presist hvordan verden flytter seg nordover (Dagbladet 18. juni). Norge har historisk vært en stormakt på polarforskning. I dag er vi fortsatt unikt posisjonert til å videreføre denne rollen. En aktiv forskningsinnsats på Svalbard er det viktigste virkemiddelet for å beholde en ledende rolle. I dag er Norge den klart største forskningsnasjonen på Svalbard både når det gjelder tilstedeværelse og vitenskapelig publisering. En slik rolle kommer ikke av seg selv.

UNIS – Universitetssenteret på Svalbard – og Norsk Polarinstitutt sikrer Norge en permanent forskningstilstedeværelse på Svalbard. Den faglige forankringen for UNIS, verdens nordligste institusjon for høyere utdanning, ligger hos de store universitetene på fastlandet, mens praktbygget i Longyearbyen fylles med studenter, lærere og forskere fra hele verden.

Økt belastning på naturen. Når Svalbard blir bedre tilgjengelig for forskere, blir det også mer tilgjengelig for turister og for næringsvirksomhet. Sysselmannen får en stadig mer krevende oppgave i å holde styr på de forskjellige interessene. Økt mengde helikoptre og stadig flere mennesker truer med å sette uutslettelige spor i den sårbare Svalbard-naturen. Norge har en viktig oppgave i å sørge for en forsvarlig forvaltning, og her trenger vi også forskning for å sikre at avgjørelser blir tatt med et best mulig kunnskapsgrunnlag. Et systematisk samarbeid mellom miljømyndigheter, forskere og næringsinteresser er avgjørende.

Det internasjonale polaråret (2007-2008) er et eksempel på en stor forskningsmessig satsing hvor det gjennomføres prosjekter som enkeltland ikke kunne realisert alene. Slike forskningssatsinger er avgjørende for å drive kunnskapsfronten framover. Det utløses ny aktivitet og nye samarbeidsmønstre. Med over 300 millioner i bevilgninger er Norges bidrag betydelig. Gjennom to feltsesonger ved begge poler deltar om lag 50.000 forskere fra 63 land, og Norge og norske forskningsmiljøer har en framtredende rolle. I denne største satsingen på polarforskning noensinne er alle de tyngre fagmiljøene på fastlandet med – et spleiselag til fordel for kunnskapen om arktiske strøk. En rekke av prosjektene har aktiviteter på og ved Svalbard, blant annet prosjekter som vil gi ny kunnskap om havstrømmer og deres rolle i klimasystemet, om utviklingen i issmeltingen og om global spredning av forurensning. Prosjekter under polaråret kan blant annet bidra til bedre prognoser for klima- og miljøendringer, og dermed gjøre oss bedre i stand til å sette inn tiltak og gjøre nødvendige tilpasninger. Et av målene for den norske deltakelsen i polaråret er å bidra til økt bruk av Svalbard som forskningsplattform. For øyeblikket ser det ut til at målet blir nådd, og vi håper at dette bidrar til at stadig flere forskere i verdenstoppen får øynene opp for hvilke muligheter Svalbard har å tilby.

Forskningsinfrastruktur er en nøkkel til å skape et attraktivt forskningsmiljø på Svalbard. Ved å ta ledelsen i oppbygging og drift av tungt vitenskapelig utstyr får Norge en ledende rolle. I tillegg til det allerede nevnte nordlysobservatoriet har en rekke andre forskningsinfrastrukturer blitt etablert, med satellittstasjonen EISCAT, det toppmoderne marinlaboratoriet i Ny-Ålesund og forskningsfartøyet Viking Explorer som spektakulære eksempler. Norge har også sendt inn et forslag om å bygge ut Svalbard som internasjonal forskningsplattform til EUs forum for forskningsinfrastruktur (ESFRI). Det er svært spennende at forslaget ser ut til å bli positivt mottatt. Det blir avgjort i desember 2008 om forslaget blir tatt opp på det europeiske veikartet for forskningsinfrastruktur, og dette vil eventuelt gjøre Svalbard til et sentralt knutepunkt for europeisk arktisk forskning.

At den indiske forskningsministeren nå besøker Svalbard og samtidig innvier en indisk forskningsstasjon i Ny-Ålesund representerer slett ikke det første, eksotiske besøket til Svalbard. Allerede i 1990 åpnet Japan en forskningsstasjon i Ny-Ålesund. Sør-Korea åpnet en stasjon i 2002, og Kina fulgte etter i 2004. Med Indias stasjon vil til sammen ti land ha permanente stasjoner der, og forskere fra rundt 20 land har opphold der i løpet av året.

I en globalisert verden er Svalbard et unikt gode Norge kan tilby det internasjonale samfunnet. Svalbard gir unike muligheter både for klimarelevant forskning og for andre typer polarforskning. Samtidig er Svalbard stadig mer ettertraktet som reisemål, både som et av de siste uberørte områder, og som et sted hvor klimaendringene kan observeres. Det er Norges oppgave å sørge for at Svalbard utnyttes best mulig, både som forskningsarena og til andre formål, og samtidig forvaltes forsvarlig som det sårbare naturområdet det er.