Brettpopen

Vi ble inn på soverommet til Brett Anderson i Suede. Der sa han: - Det var mye sex og dop i livet mitt før. Nå er det ingen av delene.

DET ER MORGEN, en ny morgen, i Brett Andersons liv. Vi er i Notting Hill, London. Brett er nydusjet, våt i luggen, fremdeles fuktig i ansiktet og sier:

- Hvem søren har sladret om at jeg kommer fra trening i helsestudioet?

Brett Anderson er brydd. Du kan se det på hele kroppen hans.

- Det var noen som nevnte det for oss, og så...

- Jo, men...

Brett Anderson, popstjernen, sitter og rødmer i sin egen stue.

- Jeg henger ikke rundt i helsestudioer, så det er sagt. Jeg skal ikke ha det på meg. Jeg lever bare et reinere liv. Jeg tar ikke narkotika. Drikker knapt. Jeg svømmer. Jo, løfter noen vekter. Og jeg spiser, faktisk. Liker dere frukt, forresten?

DET ER NOE som skurrer. Her sitter en av popmusikkens mest herjede menn. Platesamlingen står i alfabetisk rekkefølge, og blomstene står i fine vaser, og pærene, bananene, druene og appelsinene ligger delikat på fat, og sengen hans er nydelig oppredd, og det er juice i glassene. Du kan for så vidt se at noe godt har truffet ham. For Andersons kropp er ikke bare bein lenger. Den har sine spisse kanter, men den har spor av muskler nå. Og kinnene, de er ikke lenger uthulede som på en syk mann.

Vi husker Brett Anderson som en glattslikket posør. Med den innstuderte arrogansen. Dekadensen. Androgyniteten. Dramatikken. Han sto midt i byens outsidermiljø hvor taperne fant trøst i hverandre. Og hvor man ble pompøse seint på kveldene.

Brett hadde panneluggen hengende ned foran ansiktet, han håndterte mikrofonen som en sleggekaster, han slo tamburinen mot rumpa mens hans danset. Det var en kabaret av narkotika og mørke ekstremer. En historie om ecstasy, asfalt og sex.

VI SITTER I HUSET hans nå. Han oser ikke av glamour lenger. Han vrikker ikke så feminint på hoftene. Greit, han bærer en åletrang T-skjorte. Han går like selvsikkert, stråler ut en slags autoritet. Men han har tatt et oppgjør med livet sitt, han sitter på stolen sin og forteller det, øynene hans er klare, blå og rusfrie.

- Sex og lim er bare billige måter å komme ut av problemene sine på.

- Hva er det mener?

- Alt sammen er et selvbedrag. En flukt. Fra det livet handler om.

Brett Andersons oppvekst var «hard, ydmykende og fattig». Det er det han sier. Moren hans kalte ham Brett etter Roger Moores karakter Lord Brett Sinclair i favoritt-TV-serien hennes The Persuaders. Bretts far kjørte taxi, han var oppslukt av klassisk musikk og store historiske figurer. Brett elsket moren sin. Hun er død nå.

Brett spilte på kretslaget i fotball. Og han var mellomdistanseløper.

- Jo, men så blir du 13, og oppdager sex og Carlsberg.

- Så tidlig?

- Greit, ta den milde versjonen. Jeg oppdaget jenter, sigaretter og popmusikk.

DET ER 12 ÅR siden Anderson flytta til London, studerte arkitektur og bygde glam-monsteret Suede. Lenge før bandet hadde gitt ut noe som liknet et album - etter bare én single - slo Meldody Maker fast over hele førstesida: «Her er Stobrittanias beste band». Da debutplata kom i april 1993, med et kyssende lesbisk par på coveret, eksploderte det. Brett sang om sammenbrudd, om sovetabletter, om biseksualitet og om narkotiske preparater. «So young, so gone», sang Brett i falsett.

- Det var fullstendig sprøtt. Hysteriet var grenseløst. Spenningen i og rundt bandet, den var vanvittig.

I en periode mistet Brett Anderson grepet om seg selv. Han ble avhengig av narkotika.

- Kokain ble barnemat. Det ga meg til slutt ikke noe. Jeg gikk over på crack. Jeg var crack-avhengig i årevis. Og jeg var heroinavhengig lenge, uttalte han nylig.

Hjemme i huset sitt innrømmer han:

- Jeg var ikke lenger i stand til å leve i noe forhold, ikke i stand til å gå ut. Jeg var ikke i stand til å oppføre meg som et normalt menneske. Jeg var for paranoid. Krisen var ganske dyp. Jeg vil ikke gå inn på det. Det er historie. Det er gjort.

- HVORDAN ER LIVET uten narkotika?

Brett Anderson blir stille. Han sier ikke noe på ti sekunder.

- Livet etter narkotika kan ikke bli det samme som livet før narkotika. Du kan ikke deoppdage atombomben, mener jeg. Men livet mitt er ikke mindre intenst og lidenskapelig. Du har å gjøre med et stoff som dreper deler av hjernen din. Det er jo en rock\'n\'roll-myte, at det er likhetstegn mellom hedonisme og kreativitet. Gjennom hele 90-tallet fungerte det for meg. Mye dop. Mye sex. Interessant den gang. Men ikke nå lenger. Skjønner du?

- Ja.

- Jeg liker ikke å bruke kveldene mine på narkotika lenger. Jeg bruker dem heller på å suge inntrykk. Jeg er mer stimulert. Om du ikke fester hele tida, frigjør du mye. Jeg bruker tid på å lese, Coupland, McEwan, Houellebecq. Gå i kunstgallerier, lytte på musikk. Og jeg bruker mye tid til bare å tenke på jobben min. Det er bra. Jeg tror ikke vi har spilt inn et album som er så fokusert som dette.

SÅ HAR DET OGSÅ kostet to år, en million pund, fire produsenter, ett bandmedlem, sju forskjellige studioer og et helt album av forkastede sanger.

- En halv million pund, skyter Brett inn.

- Ellers er beskrivelsen korrekt?

- Jo, det stemmer.

Brett tilbrakte seks måneder mutters alene på ei hytte for å skrive «A New Morning». Mer enn halve plata ble til der.

- Jeg var helt alene, med gitaren og skrivemaskinen. Det var ingen telefon der. Ingen TV. Jeg dro tilbake til London av og til. Men jeg var temmelig isolert. Jeg ville gi hodet mitt rom. Det var et personlig og profesjonelt behov.

- Var du ensom?

- Nei, jeg er ikke en ensom type. Jeg kan styre sinnet mitt. Jeg kan det. Nå. Jeg trives i mitt eget selskap. Noe som er et gode. Mange er stive av redsel i sitt eget selskap. De må ha noen der hele tida. Jeg var slik selv. Fra jeg var 14 til 30 hoppet jeg fra seng til seng fordi jeg var redd for å være alene. Stikk motsatt nå. Jeg har funnet ut én ting, jeg kan si det rett ut, at de fleste mennesker faktisk kjeder meg til døde.

- HVORDAN ER kjærlighetslivet ditt?

- Hvorfor spør du?

- Det er folk der ute som lurer på hvor du står.

- Kan vi ikke snakke om fotball?

- Vel.

- Spør du om jeg er single?

- For eksempel.

- Jeg er ikke gift. Om det er noen som vil gifte seg, vurderer jeg tilbud.

Vi går opp trappene, de seks etasjene, forbi kjøkkenet, gjesteværelsene, baderommene, helt på toppen, inn det siste rommet. Brett Anderson setter seg ned ved flygelet sitt, han spiller majestetiske «Next Life», den man kunne gråte til på 90-tallet, og rundt ham er Suedes historie klistret på veggene, og den står støvet til i hyllene. Og det er da Brett Anderson, stayeren , sier det:

- Jeg er ikke videre stolt av det, men det var vi som fant opp britpopen. Vi snakket om virkelige liv og feiret vår egen kultur. Denne britpopen, den ble en teit tegneserie til slutt. Den ble tatt over av glade og klappende idioter som sang om øl. Jeg tenkte «la oss bli ferdige med det. La oss bli virkelig mørke og desperate.»

BRETT ANDERSON sitter og tenker.

- Når alt kommer til alt, når alle mine kjæreste eiendeler har blitt samlet opp i svarte søppelposer og jeg har blitt fraktet til et sykehjem, så vet jeg at jeg har inspirert mennesker, at jeg har fått folk til å bli forelska i sangene mine. Jeg har betydd noe. Faktisk, det har ikke vært noe gitarband i England de siste åra som har betydd noe. Jeg lytter til mange, men det er ikke noen av dem som forandrer kultur, forandrer liv. Band å dø for.

- Kan man dø for Suede?

- Ja, det mener jeg.

Rein og god: Brett Anderson er fri for narkotika, fri for angst, fri for seksuelle nevroser. - Nå ønsker jeg bare å si at livet kan være en fantastisk opplevelse, sier han.