Brev i brann

Margit Sandemo brenner hele samlingen av fanmail. Et uerstattelig materiale går tapt.

EN SORGENS DAG sist lørdag, da VG brakte reportasjen om Margit Sandemos beslutning: Vår folkekjære fantasy-forfatter skal flytte fra huset på Fagernes og brenner derfor de mange titusen brev hun gjennom åra har fått fra leserne. Reportasjen bringer til og med fotografisk dokumentasjon av begivenheten: Vi ser Sandemo på kne foran ildstedet, idet hun kaster bunke på bunke av brev inn i flammene. Ilden slikker begjærlig til seg de betroelser, bønner og råd som gjennom posten har strømmet inn til den karismatiske forfatterinnen.

Til sammen har hun fått over 50000 leserbrev, så mange at Sandemo for lengst har gitt opp å svare på dem. «Måtte gi opp etter 20000 besvarte brev, da det gikk på forstanden løs, fordi jeg samtidig hadde harde deadlines på bøkene mine,» forklarer hun i en felleshenvendelse til sine lesere gjennom Norges største avis.

MEN HVORDAN kan en erfaren forfatter mene at alternativet til å svare på brev er å brenne dem? Har hun glemt at det finnes arkiver? At brevsamlinger i stor skala er noe av det fineste materiale en ettertidig historiker kan ha, når en epokes stil og mentalitet skal rekonstrueres?

I Sandemos fall står vi antakelig overfor et helt unikt materiale. Gjennom hundrevis av romaner - én pr. måned siden 1981 - har hun etablert et helt uvanlig stort og trofast publikum. Leserne er suget inn i en billedrik verden av drager, trollmenn og giftige blomster, men også av kjærtegn, ømhet og troløst svik. Og de har respondert, ved å sende sine innerste tanker i retur til dikteren. Tar vi i betraktning at en forfatter av Sandemos kaliber når fram til lesere som sjelden eller aldri setter sine bein i biblioteker, i partier eller prektige foreninger; som skyr den litterære offentlighet like ettertrykkelig som den neglisjerer dem; lesere som kort sagt ikke er representert i korporative organer eller som får sine meninger og holdinger filtrert oppover i samfunnets «systemer» - da forstår vi at materiale som det forfatteren nå kaster på peisen, bærer på informasjoner i form av vanlige menneskers drømmer og håp, som knapt noen annen større kildeserie i Norge anno 2002.

FAKTUM ER AT egentlig vet vi nesten ingenting om folks innerste forestillinger, og langt mindre om deres fantasier og emosjonelle figurer. Rett nok blir «folk flest» stadig representert i offentligheten, av gallupundersøkelser og opinionsmålinger, gjennom talspersoner og tillitsvalgte. Men alltid da indirekte, eller i ferdige, påtvungne svaralternativer, aldri i egne ord. Det er det som gir potensialet til Sandemos materiale: at hun, dikteren, har skjenket sitt publikum et håndterlig språk, et vokabular til å uttrykke følelser og stemninger med, som de kan nytte som bærebølge til å melde egne reaksjoner tilbake med.

Vi har enkelte - skjønt bare enkelte - tilløp til å forstå arten av slike bærebølger i vår etablerte skjønnlitteratur. Dag Solstads forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige fra 1984 er et slikt - ja, nettopp forsøk. Romanen skisserer hvordan en ung drabantbyhusmor kan tenkes å strukturere sine følelser gjennom romantikkens ukebladklisjeer. Men det er et kort og vel egentlig ikke uttømmende forsøk. Et virkelighetsbasert materiale ville være ulike mer verdifullt.

MEN DET HAR ALTSÅ forfatterinnen kastet på bålet. Det er til å gråte over. Og verst: Det er antakelig av finfølelse, av takt overfor leserne, at Sandemo bærer sine bunker til peisen. Sannsynligvis holder hun lesernes brev for å være private betroelser som ingen andre enn hun selv har rett til å trenge inn i. Og siden hun ikke får svart hver enkelt, tilintetgjør hun dem alle mot en felles takk over tabloidnettet.

Det er en tankegang man må respektere, ja, egentlig høyakte. Takt er ikke hverdagskost i et samfunn hjemsøkt av rituelt utagerende kjentfolk som «snakker ut» og lar seg «møte» i nøye beregnede femten sekunder. Å la brev forbli en hemmelighet, og holde betroelsene for seg selv, er på mange måter en dyd i dag, da en bestselgende forfatterinne saktens kunne falt for fristelsen til å smykke seg offentlig i beundrernes superlativer. Like fullt må brevbrannen beklages. Det er nemlig den utvei i Sandemos situasjon, at samlingen av bønner og betroelser pakkes, forsegles og lagres med tanke på ettertidig nytte. Margit Sandemo kunne ha skrevet «Åpnes først om hundre år» på arkiveskene, og stedt dem til midlertidig hvile i et offentlig arkiv. Der ville de ligget trygt. Om hundre år, når Synnøve fra Snåsa og May-Helene fra Setskog og alle de andre trofaste lesere er borte, kunne så folkelivsgranskingen høstet utbyttet av denne enestående samling.

TENK HVA VI kunne fått vite av en slik samling, særlig om kvinners liv og drømmer rundt tusenårsskiftet! Nå må historien være slik kunnskap foruten. Jeg vet i alle fall ikke om noe materiale som kunne ha målt seg med dette.