Brev til biskop Kvarme

HOMOFILI: Følgeskriv til utmeldelse av Den norske kirke.

Jeg vokste opp i en familie hvor mine foreldre vektla kristne verdier og tradisjoner som ramme for vår oppdragelse. Nå i ettertid ser jeg at dette har vært med på å forme min identitet og gitt meg et godt utgangspunkt for å oppnå emosjonell trygghet og integritet som voksen. Min oppvekst er for så vidt ikke så viktig for mitt budskap til deg, men jeg nevner den allikevel, fordi jeg husker at mine foreldre kjente og anerkjente deg på den tiden. Som ungdom og voksen har jeg utviklet meg innenfor en kontekst der tilknytning til Den norske kirke og kristne miljøer har vært mer sporadisk enn mine foreldre valgte. Det er nok likevel slik at jeg rent verdimessig tar veldig mange like valg som mine foreldre gjorde overfor meg når jeg nå forsøker å lære mine egne barn om livet. Det er i denne sammenhengen ikke uvesentlig å nevne at jeg også mener at en nær relasjon til mine søsken, herunder min bror som er homofil og jobber som prest, også har bidratt til at det har vært lett å holde fast ved det verdimessige grunnlag som ble lagt i barndommen.

ONDSKAP ER et begrep som barna mine ikke har noe spesielt forhold til og som jeg heldigvis ikke føler behov for å forsøke å synliggjøre i særlig grad for dem. Eldstemann begynner nok selv å reflektere over litt mer abstrakte temaer. Han er blant annet veldig opptatt av den fiktive verden i Star Wars-fortellingen for tiden, der de gode og onde (mørke) kreftene kjemper en kamp mot hverandre. Sønnen min oppfatter at dette ikke er virkelighet og heier heldigvis på den gode siden. Hvis vi ser bort fra science fiction, er det ikke så ofte verken jeg eller mine barn blir stilt overfor ondskap i våre liv. Dette gjør naturlig nok at ondskapen, etter min mening, er mulig å identifisere når vi en sjelden gang møter den i virkeligheten. Nå er det sikkert slik at du er i stand til å definere ondskap veldig riktig med utgangspunkt i teologisk faglig tenkning. Jeg er ikke teolog og definerer ondskap med utgangspunkt i min egen fornuft. For meg handler ondskap om følelser. Jeg definerer med andre ord det onde rundt meg med utgangspunkt i hva jeg selv føler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG HAR for så vidt hørt dine synspunkter før, når du har fremmet argumenter i den offentlige debatten i homofilisaken med utgangspunkt i teologisk faglig tenkning. Selv om jeg er uenig i dine synspunkter, vil jeg påstå at jeg er herdet etter å ha hørt nøye på teologisk faglig argumentasjon over mange år fra mennesker som ikke ønsker at min homofile bror skal ha noen plass i Den norske kirke. Jeg blir med andre ord vanligvis ikke følelsesmessig påvirket av den teologisk faglig funderte argumentasjonen din. Dine uttalelser nå nylig under et møte i Åpen kirkegruppe representerte imidlertid noe helt annet. Med utgangspunkt i mine foreldres anerkjennelse av deg under min oppvekst, må jeg si at jeg ble sjokkert da jeg hørte at du hadde antydet muligheten for reorientering av homofile ved hjelp av helsefaglig utdannet personell, gjennom at du kjente til dette som en mulighet. For å være helt ærlig, og det er derfor jeg skriver dette brevet til deg, så er dette den situasjonen i mitt liv hvor jeg har følt sterkest nærvær av ondskap. Jeg ble rett og slett fysisk uvel. Jeg har registrert at du har forsøkt å begrense skaden gjennom dine uttalelser i media i ettertid, og at du har beklaget i en pressemelding mandag 27. mars, uten at det du har forsøkt å få fram i ettertid har gitt meg noen bedre følelse.

JEG HAR TENKT en del over hvorfor det er slik at jeg reagerte så sterkt på disse uttalelsene selv om jeg, som nevnt over, anser meg selv som herdet rent følelsesmessig. Hadde dette kommet fra en perspektivløs person uten den formalkompetanse og posisjon som du har, ville slike uttalelser kanskje ikke vært så skremmende. I slike tilfeller legger man gjerne til grunn at en ytring av denne typen skyldes uvitenhet og manglende evne til refleksjon. Jeg fant det imidlertid vanskelig å definere biskopen som uvitende med utgangspunkt i den posisjon han har tilstrebet seg i samfunnet. Jeg søkte også andre forklaringer, uten å finne fram. Det jeg etter hvert måtte konkludere med var at biskopens trang til å dele sin egen kjennskap til solskinnshistorier knyttet til reorientering med Åpen kirkegruppe , rett og slett synes å være drevet fram av biskopens personlige grunnleggende verdisyn; ett verdisyn som etter min mening fremstår usselt og som ligger langt fra det jeg lærte å forfekte i min oppvekst. Dette var ikke en uttalelse fra teologen Kvarme, men fra mennesket Kvarme.I tillegg til manglende faglig forankret, fremstår uttalelsene særdeles irrasjonelle og avvikende sett fra ett noe større samfunnsmessig perspektiv. Biskopen visste naturlig nok at helsevesenet ikke anser homofili som et helseproblem. Samfunnets normale verdi-/normsystem tilsier da også at biskopen, dersom han ønsker å drøfte dette i det offentlige rom, også burde stille spørsmål ved om det burde åpnes tilsynssak innenfor rammene av helselovgivningen overfor helsepersonell som mener å kunne reorientere homofile. Det biskopen også visste da han kom med disse uttalelsene, var at de negative holdninger til homofili som han selv forfekter, unektelig fører til helsemessige problemer for mange mennesker.

FOR MIN EGEN DEL har jeg altså konkludert med at det er den manglende forankringen i eget fag og det grunne samfunnsmessige perspektivet i uttalelsene, som gjør at jeg føler nærvær av ondskap når jeg prøver å forstå hvorfor dette ble sagt. Hvorfor skulle biskopen ellers si det han sa i en forsamling der kristne homofile søker fellesskap og føler trygghet? Jeg ser ingen annen forklaring. For meg var uttalelsene knyttet til reorientering av homofile en bekreftelse på at det onde, materialisert gjennom slike holdninger som Oslo biskop forfekter, har skaffet seg posisjon i kjernen av Den norske kirke. Dette kan ikke jeg som medlem leve med. Jeg vil derfor meddele deg, selv om jeg antar du ikke blir personlig berørt av det, at jeg melder meg ut av Den norske kirke.

MINE BARN er døpt og har en bevissthet rundt egen tro. Og det synes jeg er fint. Jeg melder ikke barna mine ut av kirken nå. De begynner imidlertid, som nevnt over, å oppfatte mer av det som skjer rundt seg og å utvikle evne til abstrakt tenkning. Jeg er derfor svært bekymret for at det verdisynet du ikke klarer å holde inne i deg selv i den offentlige debatten skal få snike seg inn i mine barns bevissthet gjennom sin relasjon til kirken. Det er selvfølgelig min oppgave å unngå at de blir redde, forvirret eller at de begynner å stille spørsmålstegn ved sin kjærlighet til en høyt elsket onkel. Jeg mener imidlertid at du må ta ansvaret for at jeg og andre foreldre er bekymret for at våre barn skal få følelsen av nærvær av ondskap i sitt møte med kirken. Jeg vet ikke om jeg tror helt på at du vil klare det. Jeg håper imidlertid du i fortsettelsen kan avstå fra å komme med uttalelser som så tydelig synliggjør at deler av kirken stadig er bærer av avvikende og skremmende verdi syn som strider mot det jeg og mange med meg hadde en oppfatning av at kirken stod for. Dette er virkelighet og ikke science fiction.