Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Brev til en helgen

Det var i de dagene da italienerne fremdeles trodde de ville vinne EM i fotball. Det italienske flagget vaiet fra vinduer og verandaer, og kelnerne var så blide, så blide. Jeg dro hjemmefra med en idé om at alenedager kunne bli vel stille, derfor hadde jeg med bøker.

SOM ALDRI ble åpnet; jeg hadde glemt at Roma er nok i seg selv.

Går det virkelig an å glemme? Etter ti tidligere besøk. Ja, utrolig nok. Selvfølgelig hadde jeg ikke glemt maten, vinen, skulpturene, kirkeklokkene, broene, fontenene, fargene, de brå skjønnhetsopplevelsene. Det jeg hadde glemt var intimiteten; hvor tett Roma holder deg. Som når du går i de trange bakgatene: Det er tredve varmegrader, det lukter tungt av mat og kattepiss, vinduslemmene står halvåpne, bak en av dem hører du en lav mannsstemme og en kvinne som ler - og så er den der, den intimiteten jeg alltid har forbundet med Roma.

Hjemme hos oss var det ikke Mykle som ble gjemt bort, det var Moravia. Allerede på femtitallet bestemte Vatikanet at Moravias totale forfatterskap burde settes på Index Librorum Prohibitorum.

Særlig «Romerinnen» ble betraktet som uanstendig, hos oss sto den gjemt bak leksikale verker. Jeg leste beretningen om den prostituerte romerinnen fra perm til perm, men husker ikke stort mer enn bh-er som stadig ble løsnet av mannehender.

Moravia var ikke bare på kant med katolisismen, han ble sensurert under fascismen og sent i livet fikk han feministene på nakken.

DA JEG STUDERTE litteratur var det mer litterært korrekt å lese Elsa Morante enn den bestselgende ektefellen hennes.

Nå pakket jeg ned både «Romerinnen» og en av de siste bøkene han rakk å skrive: «Mannen som ser». Det er førti år mellom de to titlene, men begge handler om menns blikk på kvinner.

Etter å ha tråkket mange nok bakgater klarte jeg å kapre en ledig kaféstol foran Pantheon. Japanere, amerikanere, skandinaver, plassen myldret av turister. Alle hadde kommet for å se den enorme kuppelen, men alles blikk var også her rettet mot en kvinne.

Hun var svartkledd og så krokbøyd at pannen nesten berørte knærne. Med en stav i den ene hånden og en tiggerskål i den andre slepte hun seg fram og tilbake langs Pantheon-inngangen.

Ikke at hun var den eneste tiggersken i Roma, men den abnorme motorikken tvang til seg alles blikk. Hun kunne vært hentet fra en av de groteske skissene til da Vinci. Radmager, deformert og inntullet i filler. Som en overlevende fra en annen tid. En japaner satte i gang videokameraet. En tysker fotograferte. Begge helt uten bluferdighet. Mens den andre ristet brydd på hodet.

FOR TIGGERSKEN SÅ IKKE at vi så, hun hadde blikket i bakken, dessuten hadde hun snørt det svarte hodeskautet så det verken viste munn eller øyne. Offer for alles blikk, uten å vise sitt. Var det derfor så mange glemte å gå inn i kirken og i stedet ble sittende og stirre, i håp om å få se ansiktet hennes?

Umulig å si, men synet var både skremmende og imponerende - en gammel tiggerske som stjal oppmerksomheten fra et totusenårgammelt tempel.

Kunsten som taper for livet, tenkte jeg mens jeg gikk videre gjennom nye bakgater. Mange reiser til Roma for å se kunst. Å dumpe inn i en kirke man aldri har hørt om, for plutselig å stå foran en Michelangelo, hvem svimler ikke da? Men så står man ute på fortauet igjen og der er en barbeint freaker som ligner Jesus. Der er en skreddersydd herre som ser ut som han bærer Europas samlete dannelse på sine skuldrer. Og der er en dypt utringet kvinne som kunne vært modell for Romerinnen.

Hvis Paris er forelskelsens, Amsterdam prostitusjonens og London promiskuitetens, så er Roma estetikkens og erotikkens by. Slå deg ned på hvilken som helst trattoria, gjem deg bak solbriller og studer med hvilket kjennerblikk selv den travleste kelner vurderer hver forbipasserende kvinne: sandalene, ankelbuen, leggene, skjørtekanten, midjen, brystene, halsen, håret, leppene...

GLEDEN OVER DET VISUELLE, tenkte jeg og gikk videre, den vakreste av alle Roma-ruter. Fra Pantheon, via Piazza Navona og Campo dei Fiori, over Sisto-broen og inn på Piazza Santa Maria i Trastevere. Hvor jeg skulle lese opp fra «Øyets sult» og fortelle om forfatterskapet mitt.

Et oppdrag som på et plan gjorde meg halvdød av nervøsitet, men som jeg samtidig betraktet utenfra: Å reise er å punktere sitt eget ego.

Hvilken rolle spiller det om en norsk forfatterinne dummer seg ut samme kvelden som Italia skal slå Nederland? Likevel, rett inn i en kirke for å roe nervene. Bort til statuen av den hellige Franciscus hvor folk legger bønnelapper. Små, håndskrevne brev med ønsker for seg og sine. Ingen e-mail her, men kommunikasjon åtte hundreår tilbake i tid.

En røff skinnjakkefyr kom inn, la fra seg en lapp, korset seg og gikk ut igjen. Jeg begikk helligbrøde; jeg smugleste. «Gi Toldo styrke!» sto det.

Selvfølgelig. Hva annet fortjente forbønn på en kveld som denne? Jeg skrev mitt eget brev med ønsker for Maldini og mine. Så gikk jeg ut i Roma igjen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media