Brev til helseministeren

LØNN: Jeg er sikkert en av disse jentene som må slutte å syte over lønna, ingen har tross alt tvunget meg til å bli sykepleier. Men det er vanskelig å motivere seg på blodig urettferdige vilkår.

Kjære Bjarne Håkon Hanssen. Det er snart vår. Som nyutdannet sykepleier er jeg på jobbjakt. Etter ett år som studentpolitiker på fulltid gleder jeg meg til å komme tilbake til pasienter og pårørende. Jeg ivrer etter å bli en aktør i alt det spennende som skjer i helsevesenet nå. Jeg vil gjerne være med på å få samhandlingsreformen til å bli en suksess, slik at pasienter kan få rett behandling til rett tid og på rett sted. Men pågangsmotet synker for hver eneste stillingsannonse jeg leser. Lysten avtar gradvis. Ønsket om å være en løsningsorientert aktør, gjør imidlertid at jeg skriver til deg nå.

Jeg vet at min kompetanse trengs for at bedre samhandling i helsevesenet skal bli virkelighet. Sykepleiere er der pasienten er, hele døgnet, hele livet. Vi ser pasientens behov og har kunnskap til å iverksette relevante tiltak. Vår jobb er en forutsetning for god samhandling mellom de ulike nivåene i helsevesenet. Det er derfor jeg har valgt denne utdannelsen. Og ja, jeg har valgt den helt frivillig! Jeg er sikkert en av disse jentene som må slutte å syte over lønna, ingen har tross alt tvunget meg til å bli sykepleier. Gjett om jeg er lei den frasen! Jeg kunne (som de fleste andre sykepleiere) valgt mange andre yrker som gir mer status, og som ikke minst er bedre lønnet. Men jeg valgte sykepleie, fordi det var det jeg aller helst ville. Jeg ville være i sentrum av helsetjenesten og utføre et yrke som både er meningsfullt og som stiller store krav til intellektet og organisatoriske evner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom frivillig arbeid i organisasjoner har jeg opparbeidet bred kompetanse i ledelse og samarbeid på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Jeg har bachelorgrad i organisasjonspsykologi, noe som innebærer god forståelse for omstillingsprosesser, arbeidsmiljø og administrasjon. Min tid har bevisst gått til aktiviteter som har tilegnet meg kunnskap, framfor å ha en hvilken som helst ekstrajobb bare for å få ansiennitet. Som leder for over 10 000 sykepleierstudenter, vet jeg at jeg ikke er alene om det. Snittalderen på sykepleierstudenter er 27 år. Det betyr at vi er mange sykepleiere med ekstra kompetanse som ville vært gull verd i gjennomføringen av en samhandlings- reform. Vi er attraktiv og verdsatt arbeidskraft på mange arbeidsplasser. Men det er annerledes i helsevesenet. Viljen til å betale prisen det koster å ansette sykepleiere med relevant tilleggsutdannelse og erfaring, er nesten fraværende.

Noen mener at så lenge unge kvinner og menn fortsetter å velge sykepleie og andre utdanninger som blir urettmessig lavt lønnet, kan de bare takke seg selv. Jeg visste at jeg ikke ville bli rik av å bli sykepleier. Det jeg imidlertid ikke visste da jeg valgte sykepleie, var at mannsdominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor utkonkurrerer meg og andre sykepleiere med mange tusen kroner hver måned i lønn. Med andre ord: Jeg skulle ha blitt ingeniør. (Da ser man selvsagt bort fra at det er milevis utenfor mitt interessefelt.) Hvis jeg hadde vært helseminister hadde jeg sovet dårlig, til tross for mange kloke tanker om en samhandlingsreform. Søknaden til sykepleiestudiet går ned for fjerde året på rad. Begynner forskjellene å bli så åpenbare at det gir seg utslag i rekrutteringen?

Kvinnedominerte yrkesgrupper med inntil 4 års høyere utdanning er de som kommer lønnsmessig dårligst ut sammenliknet med mannsdominerte yrker i samme utdanningsgruppe. Regjeringen bør prise seg lykkelig over at noen fortsatt vil ta sykepleierutdanningen. Samtidig bør de sørge for at sykepleierne vil gå ut i arbeid etter endt studie. Det er vanskelig å motivere seg selv på blodig urettferdige vilkår. Soria Moria lovte oss likelønn - og jeg valgte å stole på en rødgrønn regjering som jeg hadde skyhøye forhåpninger til. Tør regjeringen å stole på at studentene fremover vil være like fagidealistiske og naive som det jeg har vært? Eller er det på tide å innfri løftene for å sikre god rekruttering til helsevesenet hvor utfordringene bare vil eksplodere blant annet med eldrebølgen fremover?

Jeg ser på stillingsannonsene igjen og håper at jeg kan få en sykepleierjobb som gir lønnsmessig uttelling for alle åra med studier og alle timene med organisasjonsarbeid. Det ser dessverre mørkt ut. Det virker mer nærliggende med tredelt turnus med nattearbeid og jobb hver tredje helg for så vidt 300 000 kr i året. Samtidig ser jeg administrative stillinger hvor jeg kan tjene 400 000 kr året på arbeid fra kl. 09-16 og fri i helgene. Med studielån til oppover ørene, er det umulig å ikke bla videre til sidene hvor sistnevnte stillinger er beskrevet. Det sitter langt inne, for aller helst vil jeg jo være sykepleier. Og jeg vet at kompetansen min trengs. Men så lenge dere i regjeringen ikke innfrir på likelønn, og helsevesenet ikke vil belønne kompetanse, kan jeg ikke være med og oppfylle din drøm om en suksessfull samhandlingsreform for luselønn. Så Florence Nightingale er jeg faktisk ikke.