Brevbålet i Rio

Prinsessens brevbål i Rio kan være påtent i ren uvitenhet, med overlegg for å beskytte ettermælet eller av lojalitet til hennes far, kong Olav. Hva vet vi?

- Slottet må forklare seg

Ingen private arkiv

- Alle kongelige brev er ødelagt

Gjennom sin ektemann Erling Lorentzen forkynner hun at brevene er slettet fordi hun anser dem som private og uten historisk interesse. Vi må selvsagt tro henne på oppriktigheten i egen vurdering, men det gjør ikke handlingen mer riktig. Og om hun formelt sett er i sin rett til å gjøre hva hun vil med sin private brevsamling, blir resultatet heller ikke bedre eller mer riktig av den grunn.

Brevbålet i Rio er uaktsomt og det er grunn til å spørre både Slottet og Riksantikvaren om rutinene. Materialet burde vært sikret. Prinsesse Ragnhilds valg er imidlertid ikke uvanlig. Det reflekterer en holdning som er ganske utbredt og ofte er hensikten med å brenne brev en annen enn det å bevisst skjule noe: Offentligheten skal ikke belemres med private detaljer og det bør dessuten være mest mulig ryddig etter en når timen og dagen er der. Det er jo på sitt vis omtenksomt, men det er enda mer hensynsfullt å rådføre seg med arvingene om hva som bør bevares.

Brev er som arv, og jo mer kjent en person har vært, desto større grunn til å la private hensyn vike i spørsmålet om bevaring. En kongelig brevsamling må betraktes som en offentlig skatt og etter avsløringene her i avisa i dag om kong Haakon og kong Olavs systematiske sletting av private brev, er det all grunn til at rutinene blir gjennomgått på nytt.

Frykten for fortida

Selv har jeg i arbeidet med biografier møtt ulike holdninger til det å gi slipp på private brev. Enkelte har nektet å gi fra seg noe, noen har gitt meg innsyn uten at jeg kunne bruke det direkte, mens atter andre har levert fra seg alt uten betingelser. Svært mye er avhengig av tillit og av kunnskap om hvordan materialet kan bli brukt.

Den som har en bunke med private brev fra kjente personer, vil ikke sjelden nære frykt for de intime detaljenes skjebne, som om de ser for seg en scene i et ibsensk drama der et eller annet syndig fra fortida plutselig pipler skjebnesvangert fram i dagslyset. Dersom ikke temaet for historikeren eller biografen nettopp er personens skavanker eller skjulte private liv, er det liten grunn for denne frykten.

Framtidas historieforsker vil trolig være opptatt av helt andre ting enn det vi i dag frykter fra fortida.

Viktig kilde

Som kilde er brevet uvurderlig. Det er førstehånds, en autentisk opplysning om en person. Og selv det mest uskyldige og intetsigende brev kan i ettertid gi langt mer informasjon enn det både brevskriver og mottaker kunne være i stand til å forestille seg. Når prinsesse Ragnhild karakteriserer brevene som private og uten historisk interesse, tar hun med stor sannsynlighet feil. Hun kan umulig ha full oversikt over kong Olavs liv og levnet i den lange perioden brevene omhandler. Det innebærer at hun vanskelig kan måle i hvilken grad og på hvilken måte andre forhold i hans liv faktisk kan leses i tekstene til henne.

La meg ta et eksempel fra egen virksomhet. I boka om Hans Nielsen Hauge omtaler jeg forholdet mellom ham og biskop Johan Nordahl Brun for to hundre år siden. Brun er i historiebøkene blitt framstilt som en som holdt sin beskyttende hånd over Hauge. En av grunnene til at jeg i biografien kan så tvil om denne oppfatningen var en tilfeldig gjennomlesning av et brev. Jeg oppdaget nemlig at samme dag som Brun sendte en erklæring om Hauges virksomhet til politimesteren i Bergen - 3. september 1798 - sendte han et brev til biskop Balle i København. Brevet hadde overhodet ingenting å gjøre med Hauge-saken, men ved å sammenlikne tekstene er det lett å se at hans syn på Hans Nielsen Hauge er formet i lys av en strid som omtales i brevet til biskop Balle. Brevets betydning ligger med andre ord et annet sted enn mellom brevsender og mottaker.

Det er nesten utenkelig at mange av brevene mellom kong Olav og prinsesse Ragnhild på tilsvarende måte ikke skulle gi tilgang til informasjon og kunnskap.

Et ukjent brev

Verken hos historikeren eller biografen vil den pikante detaljen ha så stor betydning, dersom den da altså ikke føyer seg inn i et mønster som danner - eller endrer - et bilde av personen. Ofte vil historikeren og biografen nærme seg brevteksten på ulikt vis: For historikeren kan brevet være en bit i et større puslespill av samfunnsmessig betydning. Historikeren samler på ubestridelige fakta - et brev er ikke nok, mens biografen like gjerne kan feste seg ved tekstens nerve og betrakte den som et speil for det sinnet som er tildelt hovedrollen i biografiens fortelling. Biografen kan i større grad tegne sitt bilde av inntrykk fra kildene, som altså kan være brev.

Brev kan selvsagt være lumske og falske kilder. De kan være skrevet bevisst for offentliggjøring, noe som ikke var uvanlig for to hundre år siden. Selv om de ble sendt privat, visste brevskriveren at tekstene kunne eller ville bli offentliggjort. De var formet deretter. Når derimot enkelte politikere i dag skriver offentlige brev, synes disse å være av en slik karakter at de bør slettes umiddelbart.

En kjent, dyktig og meget etterrettelig historiker fortalte meg en gang at han hadde skildret en begivenhet for 150 år siden og at han for første og siste gang i sitt liv hadde dristet seg til å skildre været. Det var regnvær, skrev han, og hadde kildebelegg for alt som skjedde - unntatt været. Han lurte på om han da gikk for langt, for tenk om det dukket opp et brev fra stedet hvor begivenheten skjedde, datert akkurat den dagen, med en skildring av det nydelige været!

Sånn kan det gå med prinsessens bokbål, dersom det en dag skulle dukke opp et brev som kaster et annet lys over flammene i Rio.

FAR OG DATTER: Kong Olav og prinsesse Ragnhild på Fornebu i 1956.Foto: SCANPIX
503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 362581158


Varnish cache server