Brexit fra utslipp

Ikke alt går ikke på tverke i Storbritannia. Landet har på rekordtid laget verdens mest ambisiøse kuttplan for klimautslipp, skriver Geir Ramnefjell.

Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer
Kommentar

Ooooorder, oooorder. Lyden av speaker i underhuset, John Bercow, har blitt lyden av Storbritannia - landet der alt tilsynelatende er kaos. Men der Brexit har vært en studie i utsettelser og lammelse, har britenes grep om klimapolitikken på mange måter vært imponerende resolutt. Det har snart gått tre år siden britene stemte for å melde seg ut av EU, løsningen er likevel ikke i sikte. Men da FNs 1,5-gradersrapport kom i oktober i fjor, bestilte regjeringene i England, Wales og Skottland sporenstreks en rapport fra det britiske klimarådet. Knappe sju måneder seinere var resultatet klart. Selv om rapporten er levert i ekspressfart, er den et imponerende stykke arbeid både i omfang, ambisjoner og detaljering. Et forbilde, som norske klimapolitikere bør granske nøye.

«ORDEN»: Her forklarer Underhusets speaker forskjellen mellom ordene han bruker. Video: UK Parliament og Scanpix. Klipp: Christian Wehus / Dagbladet TV. Vis mer

Det er ingen grunn til å svartmale norsk klimapolitikk, den har mange gode planer og virkemidler. Men det er en klimalov her, ambisjoner i en regjeringserklæring der og forskjellige veikart for grønn konkurransekraft et annet sted. Med rapporten fra sitt klimaråd har britene fått et dokument som tetter hullene, som gir myndighetene og omverdenen en samlet oversikt. Den viser at det går an å få til kuttene, og ikke minst hvor de bør komme. Næringsliv, politikere og befolkning får beskjeden: hit skal vi, la oss begynne arbeidet. En skulle ikke tro det var mulig i disse dager, men det er grunn til å si: Look to Britain.

En av de største utfordringene med klimapolitikk, er at den må være så omfattende. Fordi nær sagt alt i samfunnet berøres av endringene når alle utslipp i praksis skal bort, må klimapolitikken gripe tak i det meste. Den er blitt oppfattet som en nisje i politikken, men i realiteten er klimapolitikk i ferd med å bli forutsetningen for all annen politikkutforming. Den er blitt like grunnleggende som finanspolitikken. På veien blir den så omfattende, og dermed så fragmentert, at det er vanskelig å gå tak i helheten - ikke minst beholde troen på at det finnes en realistisk vei fram mot nullutslipp. I seg selv kan dette virke negativt. En stadig strøm av dårlige nyheter og katastrofescenarier overskygger det faktum at det jobbes med å løse klimaproblemene, og at det er mulig å bremse utviklingen dersom vi bestemmer oss for det. Det britiske klimarådets rapport er et svar på dette.

Utslippskuttene og omstillingen får en prislapp. Det vil koste 1-2 prosent av brutto nasjonalprodukt årlig å nå såkalt netto null utslipp innen 2050, sier det britiske klimarådet. Et ambisiøst mål, litt strammere enn det trenger å være i mange andre land, men det eneste riktige dersom verden skal forsøke å begrense oppvarminingen til 1, 5 grader. Klimarådet argumenterer for at Storbritannia må gå i front, gitt at landet har gode institusjoner og muligheter for gjennomføring - og fordi det historiske ansvaret forplikter. Den industrielle revolusjon, drevet av fossil brensel, startet tross alt her.

Det er ikke bare prislappen som er konkret. Sektorene i samfunnet får hver sin plan for hvor mye og hvordan de skal kutte. Planene er ikke basert på luftige, teknologiske framtidsmuligheter. Rapporter baserer seg på kjent teknologi. Klimarådet er likevel ærlige om at noen kutt er enklere å ta enn andre, og deler det i kategorier. 77 prosent av kuttene vil være «no-brainers», de resterende, opp til 96 prosent, vil være «push hard». De siste fire prosentene vil være virkelig vanskelige. De som følger klimapolitikk vil kjenne det igjen: Energiproduksjon av biomasse med karbonfangst og lagring. Altså at man planter vekster, som deretter høstes og brennes i kraftverk, som igjen utnyttes som energi før man fanger utslippene og lagrer dem under bakken. Jordbruket får en annen dimensjon i framtida, kan vi trygt si.

Til alt overmål inkluderer rapporten utslipp som andre klimamål gjerne ser bort fra: internasjonal luftfart og shipping. Det skyldes gjerne at det er vanskelig - særlig for flynæringen - å finne realistiske måter å kutte utslipp betydelig innen 2050. Men det vil være dumt å se bort fra dem, for innen den tid vil særlig fly utgjøre en betydelig andel av verdens gjenværende utslipp - dersom vi holder oss oss til planen.

Britenes klimaplan åpner heller ikke for kjøp av kvoter for å nå målet. Det er ikke et argument mot kvotehandel i seg selv, det er bare en erkjennelse av at alle utslipp til sjuende og sist må bort. Alle land må fjerne dem. Økonomien og samfunnet må fungere i en verden uten utslipp, og Storbritannia vil komme dit først. Norge bør henge seg på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.