Bridget Jones i forkledning

Masete om nettsjekking.

BOK: «Besettelsen» er visstnok en dokumentar, men minner i fortellergrep og oppbygning mer om en roman.

Henne-journalist Pernille Dysthe har tidligere fått hederlig omtale for en personlige bok om ADHD. Denne gangen forteller hun en «dokumentarisk forankret historie» om en kvinne som blir hekta på en mann, og vice versa, gjennom nettdating.

Som dop

Det er i utgangspunktet ingen dårlig idé å framvise hvordan ny informasjonsteknologi gjennomsyrer livene våre, og til tider kan arte seg som dop. Hvem har ikke i perioder sjekket Facebookprofilen sin fem ganger daglig for så til slutt å måtte tvinge seg til å ta en hvit uke offline.

Hovedpersonen i «Besettelsen» er online døgnet rundt, enten på sjekkesider eller med mobilen som sengepartner. Boka framviser på en effektiv måte hvor utrolig enspora man blir av å leve livet sitt i påvente av respons fra et annet menneske. Nettet akselererer dette behovet.

Fordøyingsproblem

Boka er skrevet i et oppjaget språk, egnet til å understreke selve besettelsen, men det gjør den også svært masete å lese. Å komme seg gjennom alle klisjeene er direkte belastende. Boka er gjennomsyret av formuleringer som: «Jeg ligger her og vrir tankene til spunnet lakris. (...) Jeg skulle ønske, så inderlig at jeg kunne spole tida fram, men jeg fortsetter å svelge firkantede minutter» og «Sfinxen knytter hendene og løser dem ut igjen, til fingrene står sprikende ut i luften som erigerte sosisser. For øvrig er pikken hans tre ganger så stor, og han vet hvordan han skal bruke den.»

Eller: «Som fersk, nykokt pasta slimer livet seg sammen til en klump.» Ok. Vi skjønner tegninga: mat, blodige biffer, menn og sjekkemarked henger sammen. Men det blir bare så altfor mange dårlige metaforer, og dertil vanskelig å fordøye.

KLISJEER: Pernillie Dysthe skildrer et aktuelt problem, men i et språk som er spekket med klisjeer.
KLISJEER: Pernillie Dysthe skildrer et aktuelt problem, men i et språk som er spekket med klisjeer. Vis mer

Forkledning

Jeg tar meg i å tenke at det er noe foruroligende over hele prosjektet. Er dette virkelig det handlingsrommet unge, single, heterofile kvinner er forvist til i Norge anno 2008? Å sitte foran PC-en og pønske ut en strategi for å få en mann på kroken? Å bruke hele døgnet til å handle slik du tror den andre vil, slik at han kanskje handler deretter, og så legge ut et nytt agn?

Jeg tror ikke det. Jeg tror denne type bøker bare tjener til å redusere bildet av hva kvinner er og kan være. Bridget Jones-trenden er på hell. Det siste vi trenger nå er en ny bølge forkledd som dokumentarlitteratur.

Bridget Jones i forkledning