Bright Eyes

Kynisme og desperasjon foredlet til stor rockkunst.

Ikke nødvendigvis den nye Dylan, men dette er 22-årige Conor Obersts «Blonde On Blonde».

Conor Oberst (22) fra Omaha, Nebraska er for indierocken det Ryan Adams har vært for den alternative countrymusikken: Det nærmeste man kommer en slags moderne Bob Dylan-skikkelse i betydningen ung, bråkreativ, produktiv, poetisk og kynisk kjekkas.

Til tross for at han er født i 1980, har Oberst levert en jevn strøm med plater helt siden 1994. Først med Commander Venus (to album) og siden gjennom tre Bright Eyes-langspillere og en poppønk-avstikker med bandet Desaparecidos.

Poetisk rock

Og her er unge Oberst altså framme ved sitt sjuende album. De som kan sin Dylan-historie, ser parallellen umiddelbart.

«Lifted» klokker inn på drøyt 73 minutter og innfrir alle de forventninger som Oberst og hans tallrike medmusikanter har bygd opp til nå. Dette er et frådende og ambisiøst stykke poetisk rockmusikk, som spenner fra ordrike kassegitarballader via lettbeint folkpop og skarpkantet rock til desperat og sår countrymusikk.

Ikke dermed sagt at «Lifted» er en rein kopi av «Blonde On Blonde» - til det er den altfor rastløs og preget av lo-fi-estetisk ikke-disiplin. Det modige åpningssporet «The Big Picture» høres for eksempel ut som et åtte og et halvt minutt langt feltopptak, åpenbart innspilt i et hus langs en tungt trafikkert bilvei med vinduet åpent.

Ungdommelig overmot

I motsetning til Ryan Adams' «Gold»-album, som hadde trengt strammere redigering for å fortjene det mesterverk-stempelet mange har villet gi det, er det den kompromissløse, stolte og ungdommelig overmodige «alt-må-med»-holdningen som gjør «Lifted» til en så elskelig og flerdimensjonal plate.

Det store spørsmålet blir hvordan Conor Oberst skal følge opp dette moderne mesterverket. Han får i hvert fall passe seg når han kjører motorsykkel.