Briljant forstyrrende

Tittelen «Den jagede» minner foruroligende om en actionfilm av kjent merke, men dette er langt mer. Kort sagt Nick Nolte i noe av det beste fra USA på lang tid.

Av en eller annen grunn er det lett å glemme hvor god Nolte kan være med det riktige materialet å formidle. Her er han glimrende som Wade Whitehouse, en mildt sagt plaget sjel med politiskilt i en amerikansk småby.

Ondskap

Det er ikke første gang regissør Paul Schrader interesserer seg for de eksistensielt mørke sider av livet, og som vanlig har han skrevet manus selv, basert på boka av Russell Banks {ndash} også ansvarlig for romanen bak «Den søte ettertid».

Det er Wades bror Rolfe (Willem Dafoe) som tar oss inn i historien med fortellerstemme. De er plaget begge to, men mens fortelleren har flyktet til storbyen, har Wade blitt værende på et lite sted blottet for den idyllen vi så ofte ser i amerikanske lokalskildringer. Alt har gått skeis. Jobben er ikke mye å skryte av, kona har reist, Wade slåss for å få se datteren. Han er jaget av en fortid personifisert ved faren Glen (James Coburn). Coburn gestalter ondskap i alkoholikerskikkelse så du fryser på ryggen.

Intenst spennende

Når en forretningsmann dør i en jaktulykke, igangsetter Wade sin egen etterforskning.

Ingen vanlig thriller, dette, men en intens og kompleks studie av en mann som strever for å finne balansen i livet, i kamp mot nedarvede mønstre. Det er en uhyre spennende film, og en troverdig en, hvor ingen av personene forfaller til klisjeer. Hele historien er nennsomt bygget opp til et stillfarent, kraftfullt og forstyrrende drama.


Så du går ikke upåvirket fra «Den jagede». Den sitter lenge i mage- og hoderegionen. Nick Noltes briljante og innsiktsfulle spill har mye av æren for forstyrrelsen. Og da er den jo til å bære.