Briljant Gimse

Briljant Håvard Gimse i to klaverkonserter av Geirr Tveitt.

Det er ikke måte på hvilke klanger som stiger fra klaveret når Håvard Gimses kyndige pianisthender tar fatt, i serien med Geirr Tveitts klavermusikk på Naxos. Denne gangen dreier det seg om komponistens Klaverkonsert nr. 1 og 5, komponert med tjuefem års mellomrom.

Den første er nesten yndig i sin enkelhet, en betimelig påminnelse om Tveitts melodiske talent. Det kan være nødvendig når Tveitt tar fatt med storslegga i Klaverkonsert nr. 5 så gråsteinen spruter i første sats, før han gir på med romantisk patos i siste sats, liksom for å overgå selveste Rachmaninov.

Og nesten flatklemt mellom de to yttersatsene får vi så «Kubjellers sang i Blåfjell», eller «Danse aux campanules bleues» som det heter i originalen til denne norskeste av alle norske komponister.

Satsen er en liten åpenbaring, med Tveitts melodiske begavelse forløst gjennom en impresjonistisk klangbehandling som mange av Tveitts europeiske kolleger kunne ha misunt ham.

Det skotske nasjonalorkestret under Bjarne Engeset spiller bra, men ikke briljant, alt mens Gimse selv klinger som om han tror på hver tone, også når de spriker i alle retninger, som et slags adekvat helhetsuttrykk for en ekstremt sammensatt komponist som Geirr Tveitt.