Briljant, men friksjons- løst

Litt lettvint fra Auster som holder dommedag over seg selv.

BOK: En gammel mann sitter på en seng i et avlåst rom. Han vet ikke hvem han er, eller hva han gjør i rommet. Det er montert et kamera i taket, og alle gjenstandene i rommet er merket. For eksempel «BORD». På skrivebordet ligger et manus og en rekke gamle fotografier. Mannen får telefon av ekspolitimannen Flood, som forteller ham at han heter Mr. Blank. Deretter kommer en kvinne ved navn Anna inn og steller for ham.Anna heter Blume til etternavn, og Auster-kjennere vil huske både politimannen James P. Flood og Anna Blume fra tidligere Auster-romaner. Ja, etter hvert kommer flere Auster-figurer på besøk til Mr. Blank, som sitter der med en stigende følelse av å ha gjort alle disse vondt. Spesielt Anna Blume, som han elsker, men aner at han har drept. Både Beckett og Kafka spøker i bakgrunnen i denne 140-siders boka. Riktignok mest i begynnelsen, for nokså raskt forstår vi hvor dette bærer. Som tittelen tilsier er dette en reise i Austers scriptorium. Uten å røpe for mye, er bokas bærende idé at en forfatters oppdiktede figurer begynner å leve sitt eget liv. Ja, de vil hevne seg på forfatteren som ga diktet så dramatiske skjebner.Dette metaplanet er et velkjent postmodernistisk grep. Selv om Auster for så vidt alltid har lekt seg i et grenseland mellom fakta og fiksjon. Skrive kan han også. Ja, han nærmest briljerer når han lar Mr. Blank ta fatt på manuset som ligger på skrivebordet. Det er en slags rapport om et land ikke ulikt 1800-tallets Nord-Amerika. En konføderasjon som slakter minoritetsbefolkningen og på snedigste vis gir idealister skylden. Akkurat dette er elegant gjort. Spesielt overgangen der manuset brått slutter, og Mr. Blank tvinges til å dikte videre.Men briljansen ligger mer utenpå denne veloversatte boka, som mot slutten blir skuffende friksjonsløs. Humoristiske og litterært begavede Auster gjør det altfor lett for seg selv i en avslutning som nok er ment å si noe grunnleggende om både livet og kunsten. Men som ikke engang etterlater seg et aldri så lite risp i lesernes sjel.