Briljant mordhistorie fra Swift

Thriller om hvorfor en detektiv kan falle for en morder.

BOK: Den britiske forfatteren Graham Swifts «Dagens lys» er hva man må kalle en litterær kriminalroman, i den forstand at dens språklige kvaliteter nesten skygger for den spennende intrigen. Samtidig er den så fortellerteknisk briljant at enhver med ambisjoner som krimforfatter bør lese og lære.

HISTORIEN FOREGÅR I

løpet av én novemberdag, nøyaktig på toårsdagen for et tilsynelatende umotivert mord. Hovedpersonen heter George Webb, er ekspolitimann og privatdetektiv. På denne dagen, som på samme dato året før, kjøper han blomster, legger dem på graven til den myrdede Bob Nash og drar videre til fengselet hvor Bob Nashs kone, Sarah, soner dommen for drapet.

Mens George beveger seg på kontoret, utveksler beskjeder med sekretæren Rita, går i blomsterbutikken og så videre, klipper han hele tida tilbake til oppdraget han utførte og det (kanskje likevel ikke?) uventede utfallet saken fikk.

Noen uker før drapet var Sarah kommet til hans kontor som klient, hun ville ha mannen sin skygget på en bestemt dag. Mannen hadde innledet et forhold til en ung kroatisk flyktning, som hadde bodd hos dem som en slags hushjelp. Sarah hadde oppdaget det, men hadde latt det passere etter at Kristina flyttet ut til en egen leilighet. Så kom dagen da Kristina skulle vende tilbake til Kroatia. Hva ville skje når Bob skulle følge henne til flyplassen? Ville hun virkelig gå om bord i flyet? Ville de reise bort begge to? Ville hun miste mannen for godt?

SPENNINGEN ER IKKE

knyttet til hva som skjer. Allerede innledningsvis vet vi at Kristina gikk på flyet, at Bob kjørte tilbake til Sarah som laget velkomstmiddag med coq au vin, og at Sarah drepte ham med kjøkkenkniven. Men hvorfor i all verden gjorde hun det? Og hva får detektiven til å besøke henne i fengselet hver 14. dag og legge blomster på mannens grav hvert år på dødsdagen?

«I krig og kjærlighet er alt tillatt» har Graham Swift valgt som motto for romanen, og i denne romanen overskrider ordene den klisjémessige betydningen. Her blir kjærlighet forsiktig utforsket og belyst fra alle kanter. Utroskap, rutinepreg, lengsel, brudd - alt utlegges nært og udramatisk uten store ord og fakter. Det er en nesten subtil tone i Swifts fortellerstil; som om han legger ut ørsmå psykologiske spor underveis, til man forstår hva som har drevet Sarah til et mord og George til å binde seg til henne.

TIME FOR TIME

av morddagen passerer gjennom Georges tanker. Han forfølger den utro ektemannen til Heathrow, skygger ham i avgangshallen og tilbake igjen. Klippene mellom nå og da blir hyppigere, det er som om et filmkamera viser nedtellingen til mordet fra forskjellige synsvinkler og avdekker nye forklarende detaljer underveis. Det er langsomt, grublende og gradvis erkjennende, men likevel uten å miste thrillerens faste grep om leseren.

I likhet med «Siste runde» (1996), som også ble en strålende film, er dette en roman med et sterkt filmatisk potensial.