SAFTIGE GENERALISERINGER: Bjørn Vassnes mener vitenskapen gjør all moderne kunstteori utdatert. Dermed slipper han å gå i nærkamp med kunstviterne, besøke kunstmiljøer, tolke konkrete verker. Det holder med saftige generaliseringer, billige stråmenn og solid grunnlag for egne fordommer, skriver Kjetil Rolness i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
SAFTIGE GENERALISERINGER: Bjørn Vassnes mener vitenskapen gjør all moderne kunstteori utdatert. Dermed slipper han å gå i nærkamp med kunstviterne, besøke kunstmiljøer, tolke konkrete verker. Det holder med saftige generaliseringer, billige stråmenn og solid grunnlag for egne fordommer, skriver Kjetil Rolness i lørdagskommentaren. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Brillo til folket

Den som skal avsløre keiserens nye klær, bør ikke selv gå rundt i alt for store sko, med buksene nede.

Meninger

BRILLO-ESKEN. Med stålullsåpe. En gang en merkevare i hylla på super’n. I dag et ikon i kunsthistorien. Takket være Andy Warhol - og en filosof som fikk hakeslepp da han besøkte popkunsterens utstilling i 1964.

Stabler av Brillo-esker, eller eksakte kopier laget i finér. Hvordan kunne sånt være kunst? Og hva skilte kunst fra virkelighet når forskjellen var usynlig? Arthur C. Danto utviklet svaret i «The Artworld», et tørt fagfilosofisk essay, utgitt samme år. Opplevelsen av kunst er knyttet til rommet objektene presenteres i - og enda mer til betrakterens kompetanse: «Å se noe som kunst krever noe ut over det øyet kan skjelne - en atmosfære av kunstteori og kunnskap om kunsthistorien; en kunstverden.»

I KUNSTVERDEN er en eske aldri en eske. Og verker kan like gjerne ta form av suppebokser, parterte dyr, kunsterens uoppredde seng, hva som helst. Det var ikke formen, men meningen som gjorde kunst til kunst. Og den lot seg oppdage, begrunne og diskutere, i kjennernes gode selskap. The Artworld. Danto la grunnlaget for «den institusjonelle kunstteorien», skrev flere innflytelsesrike bøker, og jobbet i flere tiår som kunstkritiker. Han døde forrige fredag, 89 år gammel - bare to dager før en større Warhol-relatert stjerne, Lou Reed.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DETTE SKAL handle om et annet sammentreff. Samme dag på Litteraturhuset lanserte vitenskapsjournalisten Bjørn Vassnes boka «Det store kunstranet». Her anklager han et internasjonalt syndikat av kunstvitere for å røve kunsten fra vanlige mennesker, kvele den i lukkede rom, og ødelegge all naturlig skapertrang og opplevelse.

Og hvilken mesterhjerne står bak sammensvergelsen? Arthur C. Danto. Han begikk ifølge Vassnes «et genialt kupp, som la all makt i hendene på teoretikerne. Og gjorde kunstnerne til brikker i deres spill.»

Denne sakprosaen burde ha potensiale som filmdrama. Danto og hans like er kunstens onde presteskap, som har lurt en hel verden. Mot dem står lysets ridder, Bjørn Vassnes. En krysning av James Bond, Harry Potter og Che Guevara, kallet til å befri kunsten fra diktaturets jerngrep og gi den tilbake til folket.

Og så presterer altså skurken å dø, i sitt eget hjem på Manhattan, av hjertesvikt, midt under den norske boklanseringen.

I UTGANGSPUNKTET hadde jeg sympati for Vassnes’ prosjekt. Jeg er interessert i visuelle uttrykk. Jeg kan litt om kunsthistorie, billedanalyse og semiotikk. Jeg har magistergrad i sosiologi, mellomfag i filosofi, grunnfag i medievitenskap. Hadde jeg bodd i en kulturnasjon, kunne jeg kalt meg intellektuell.

Allikevel opplever også jeg betenkelig - og irriterende! - ofte å møte veggen midt inne i de store, hvite salene. Omgitt av fantasifulle rebuser, tause uten bruksanvisning. Tom Wolfe raljerte over dette i «The Painted Word»: «Frankly, these days, without a theory to go with it, I can't see a painting.» Men har du prøvd å lese en katalog, veggtekst eller pressemelding fra et kresent kunstgalleri, vet du hva hodepine er. Alltid høytravende, uentusiastisk verbalabstraksjon, tung av sjargong, helst på engelsk, med uklar forbindelse til bildene og dingsene de foregir å belyse. Bullshit følger rett etter Artworld i alfabetet.

MEN DESSVERRE piper bullshit-detektoren også når Vassnes legger fram sin teori - om den store konspirasjonen. Det som fungerer polemisk i kronikkformat, blir ulidelig over 200 sider. Vassnes skrev om kunstranet allerede i 2007, og burde hatt nok av tid til å utforske det norske kunstfeltet, og ikke lese mer om biologi og evolusjonslære. Men nei, nyere forskning har avdekket medfødte, universelle estetiske behov og preferanser. Menneskearten vil ikke ha Brillo-esker! Den vil ha landskapsmalerier med blått hav, blå himmel, noen ville dyr, noen mennesker, litt vegetasjon og - «tilgjengelig ferskvann».

Vassnes mener vitenskapen gjør all moderne kunstteori utdatert. Dermed slipper han å gå i nærkamp med kunstviterne, besøke kunstmiljøer, tolke konkrete verker. Det holder med saftige generaliseringer, billige stråmenn og solid grunnlag for egne fordommer: Farger, sanselighet og de store temaene er borte! Kunsten er blitt en «selskaplek for eliten»! Det arrangeres «vernissager der man imponerer hverandre med franskklingende navn»! Her er vi langt fra både vitenskap og journalistikk. Dette er kunstamatørens «Hjernevask», bare uten intervjuene. Eller kommentarfelt-versjonen av «The Blank Slate» - Steven Pinkers bok, som Vassnes låner friskt fra, uten oppgi på litteraturlisten.

HVEM ER RANET? Bilder har aldri vært så tilgjengelige som i dag. Og aldri så sterke, vakre, bizarre, lokkende eller avslørende. Vi lider av visuell overkommunikasjon. At det også finnes et mer eksklusivt kretsløp viet underliggjøring, refleksjon - og endel bullshitsproduksjon, burde derfor anses som et samfunnsgode. Mellom elfenbenstårnet og kitschfabrikken blomstrer middelkulturen. Du kan handle Vebjørn Sand på Skeidar, Eva Harr på nettstedet Fineart, eller Dalì-litografier på Galleri Nobel, som også har rammeverksted. At de «viktigste aktørene» på kunstfeltet anser slike bilder som dekorasjon uten relevans for kunstdiskusjonen, er interessant for sosiologer, men ikke for de som henger dem over sofaen.

«Hvorfor får ikke Marianne Aunlie (sic!) slippe inn i billedkunstnernes gode selskap?,» spør Vassnes. Av samme grunn som Postgirobygget ikke blir invitert til Øya eller Alexander Rybak ikke får spille fele på Ultimafestivalen. Forøvrig er Nasjonalgalleriet åpent for alle som foretrekker den gode gamle kunsten.

HVEM HAR DRYSSET millioner over samtidskunsten i Norge? Mesener som Onstad, Astrup og Stenersen. Også elitegalleriene (Riis, Standard, osv.) er private og drives uten offentlig støtte. Men Vassnes ser bare elitister som sitter rundt statens honningkrukke og serverer hverandre. Er kameraderi og klikkdannelse virkelig mer utbredt i kunstverden enn i forskningsmiljøene som Vassnes ærer og akter? Og hvorfor skal ikke nettopp eksperter avgjøre hva som holder kunstnerisk kvalitet? Fordi all akademisk autoritet på kunstfeltet er falsk. Vassnes sier om folk med doktorgrad: «Det er som om du eller jeg skulle kjøpt oss politiuniformer på en kostymebutikk og gått ut i Storgata for å dirigere trafikken.»

BOKA ROMMER flere oppsiktvekkende påstander: Kunstteorien er det eneste området i samfunnet der rasismen ennå rår. Det er også en klar sammenheng mellom Vestens ufølsomhet for andres lidelser og estetikken som rår i kunstgalleriene. Det siste har visstnok kunstautoriteten Shabana Rehman sagt.

SIDEN VASSNES ikke har lest noe særlig av Danto, går han glipp av den store ironien i hans anklageskrift. Som kunstanmelder i magasinet The Nation fra 1984 til 2009 skrev Danto helt uten tåketåle og franske gloser, med en nysgjerrighet og entusiasme for ny kunst som mangler totalt hos Vassnes. Som filosof sto han for et fullstendig åpen og pluralistisk kunstsyn: Ingen kunstretning er bedre eller riktigere enn noen annen. Kunsten skal ikke være på en bestemt måte.

Vassnes derimot, har klare begreper om kunstens stil, innhold og funksjon. Den skal engasjere emosjonene, hjelpe oss å fokusere på det viktige, fremme det spesifikt menneskelige. Noe som selvsagt alltid vil ekskludere noe. «Slipp kunsten fri,» sier han, og står klar med en ny tvangstrøye, tilpasset artens reproduksjon.

Faktisk minner Vassnes’ advarsler mot en «katastrofal» kulturell utvikling om kunstpolitikken i totalitære stater. Det er ikke så langt fra det han kaller «fremmedgjorte (sub)kulturer», «dinosaurer på statsubsidier», «forvridd kunstforståelse», «anaerob gjørme av teori» og «teoribasert kunst» som ikke «fyller funksjonen» til rett og slett «degenerert kunst».

KUNSTKRITIKK: Journalist og forfatter Bjørn Vassnes. Foto: Alf Ove Hansen / Dagbladet
KUNSTKRITIKK: Journalist og forfatter Bjørn Vassnes. Foto: Alf Ove Hansen / Dagbladet Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook