Bring alle til bordet

MIDTØSTEN: For hver av de uløste konfliktene mellom Israel og de arabiske landene finnes det nå realistiske forhandlingsforslag.

I ÅR ER DET 15 år siden Madrid-konferansen om fred i Midt-Østen startet. Konferansen kom i stand i kjølvannet av Golfkrigen. Den samlet for første gang partene fra hele regionen, noe som gjorde det mulig å åpne en rekke bilaterale og multilaterale forhandlinger utover på 90-tallet. Det kom blant annet i gang direkte forhandlinger mellom palestinerne og Israel i Washington. Disse førte ikke fram. Det gjorde derimot de hemmelige forhandlingene i Oslo som Mona Juul og Terje Røed Larsen klarte å få i stand. Selv om disse forhandlingene ikke sprang direkte ut av Madrid-konferansen, er det riktig å si at det som skjedde i Madrid skapte en avspenning i regionen som gjorde det mulig for dem som satt i Oslo å lykkes - i alle fall i første omgang.

Mange har i lang tid tatt til orde for å åpne en ny regional konferanse for å starte opp igjen forhandlinger om de mange utestående spørsmålene mellom Israel og den arabiske verden. For hver av de uløste konfliktene finnes det nå realistiske forhandlingsforslag som stort sett har strandet i mangel på politisk vilje. I den palestinsk-israelske konflikten må løsningen ligge et sted mellom Clinton-parametrene fra Camp David og Taba-forhandlingene, Veikartet for Fred utarbeidet av EU, FN og Russland, Mitchell-rapportens anbefalinger samt Den arabiske Ligas fredsinitiativ fra Beirut i 2002. Forhandlingene mellom Israel Og Syria om Golanhøydene ble i sin tid avbrutt med kun få uoverensstemmelser. FN-resolusjon 1701 har identifisert hva som må gjøres mellom Israel og Libanon før en fredsavtale kan inngås.

MEN TIL TROSS FOR at løsningene nærmest ligger på bordet er situasjonen i regionen vanskeligere enn på lenge. Ulike forhold har skapt en gjensidig mistillit mellom land og folkegrupper over hele regionen: Iran er i ferd med å vokse fram som en regional stormakt med en retorikk og vilje til å utvikle atomvåpen som de aller fleste ser som en trussel. Ulike ikke-statlige grupper har fått økt makt. Slik som for eksempel Hizbollah i Libanon og Hamas i de palestinske områdene. Israel har fortsatt med konfiskasjon av palestinsk land blant annet ved å bygge de ulovlige bosettingene og sette opp den folkerettsstridige muren på Vestbredden.

Det er likevel disse faktorene som gjør det nødvendig med et regionalt perspektiv igjen. I stedet for at alle fortsetter å true alle, må alle inviteres til bordet.

Hvis man skal få i gang igjen de ulike forhandlingssporene synes det for meg umulig å unngå å akseptere alle de reelle aktørene i området. Som for eksempel Hizbollah som er en reell aktør ikke bare i Libanon. Organisasjonen påvirker også i høy gra klimaet internt i Israel og har en finger med i spillet i ulike palestinske organisasjoner. Hamas er i høyeste grad en reell aktør i de palestinske områdene.

VERDENSSAMFUNNET kan selvsagt ikke anerkjenne disse organisasjonene siden de ikke oppgir å bruke vold mot sivile som virkemiddel og siden de ikke anerkjenner en av statene i området, nemlig Israel. Men man oppnår heller ikke fred uten å teste om disse organisasjonene er villige til å møte rundt et forhandlingsbord som er konstruert på en måte som gjør det mulig for alle å bli hørt og tatt hensyn til. Og som gjør det mulig for dem å bli del av en vanlig politisk prosess i sine hjemland der de kan omsette sin styrke i politisk makt i stedet for militær makt.

Den eneste måten å teste ut dette på er å bringe dem inn i en forhandlingsramme som en regional sikkerhetskonferanse kan legge til rette for.

Dette gjelder også Syria. Et land som vil være en konstant urokråke i området så lenge det ikke finnes en løsning for Golanhøydene som Israel okkuperte i 1967, og så lenge regimet der har inntrykk av at amerikanernes politikk er å få til et regimeskifte og ikke fred.

En regional sikkerhetskonferanse for Midt-Østen vil kunne anerkjenne at også Syria har legitime interesser. Dette vil løse opp den situasjonen som har lagt en klam hånd over store deler av Midt-Østen, nemlig den amerikanske politikken med regimeskifter som mål.

DET ER FRISTENDE å trekke paralleller til Europa under den kalde krigen. Det var ikke en kontinuerlig trussel om å overrende det sovjetiske regimet militært som førte til at kommunistsystemet til slutt falt. Det var tvert i mot avspenningen mellom øst og vest som bidro til dette. Russerne ivret for å få sammenkalt en sikkerhetskonferanse for Europa. Russerne mente dette ville føre til en anerkjennelse av det kommunistiske systemet i øst og de grensene som ble trukket opp etter andre verdenskrig. Da Konferansen For Sikkerhet og Samarbeid i Europa endelig ble sammenkalt i Helsinki i 1975, kan man si at dette ble resultatet. De øst-europeiske landene ble anerkjent som legitime forhandlingspartnere.

Men realiteten ble en annen enn russerne hadde tenkt seg. Sikkerhetskonferansen skapte en alminnelig avspenning mellom øst og vest og dette sammen med de kjørereglene som alle land på konferansen måtte skrive under på, skapte rom for opposisjonen i øst. De regimene som øst-vestkonflikten og Berlinmuren hadde vedlikeholdt, råtnet langsomt på rot da spenningen ble mindre.

SITUASJONEN i Midt-Østen er selvfølgelig annerledes og framfor alt preget av mye mer vold og mange flere uforutsigbare aktører. Men man kommer seg ikke unna hovedpoenget: Politikken med å isolere viktige aktører og møte vold med vold, har bare skapt enda mer vold og fiendskap. Denne situasjonen må løses opp. Det kan skje ved å bringe alle til bordet.

Det er viktig å legge merke til at avspenningen i Europa ikke kunne ha skjedd uten amerikanernes og kanadiernes medvirkning - som blant annet stod for den militære avskrekkingen mot Sovjetunionen. En avspenning kan heller ikke skje i Midt-Østen uten amerikanernes medvirkning. Uten den militære garantien som USA kan gi - i realiteten ikke bare til Israel, men også til andre land i området som er redde blant annet for den iranske trussel - vil en avspenning ikke kunne skje. Problemet nå er at amerikanerne ikke bruker sin militære makt til avskrekking for å skape avspenning, men til å skape skrekk og spenning.

Terrorgrupper som bare kan vinne tilslutning når det eksisterer konflikt og spenning, har gradvis fått mye mer makt som følge av denne politikken. Dette må vi snu på gjennom en kombinasjon av militær oppdemming og invitasjon til forhandlinger.

«MADRID 15 ÅR ETTER» er et rent sivilt initiativ tatt av Toledo International Center for Peace i spissen med hjemlige FAFO som samarbeidspartner og de nordiske og den spanske regjering som støttespillere. Målet er å bidra til å skape en opinion for å samle partene igjen på et offisielt nivå slik det skjedde for 15 år siden med den amerikanske utenriksminister James Baker i spissen. Konferansen neste uke vil bidra til å løfte fram hvor nære man er i forhold til alle forhandlingsspor og hvilke problemer som gjenstår. Og få de politiske lederne til å ta ledelse over utviklingen igjen slik at ikke gjenstående problemer skal føre til enda mer blod og fortvilelse.