- Bringer tankene til Wam og Wennerøds univers

Lars Daniel Krutzkoff Jacobsens langfilmdebut er til tider rørende. Til tider minner den også om Wam og Wennerød.


FILM:
Med «5 løgner» gjør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen en «Short Cuts» (1993), en «Crash» (2004), eller en «Hawaii, Oslo» (2004) om du vil, der han forteller enkeltstående historier og knytter dem sammen til en spillefilm. I «5 løgner» er fellesnevneren Oslo.

Vi møter Pia Tjelta som postordrebrud fra Ukraina. Vi møter Gard Eidsvold som suksessrik og kynisk forretningsmann. Vi møter Michalis Koutsogiannakis som minstepensjonist og horekunde, Kim Sørensen som sjarmløs og ulykkelig kjøpesenterklovn. Og Charlotte Frogner som lam og forelsket gateselger. Alle har det til felles at de er ulykkelige, at de ikke våger å se seg selv i øynene og at de håper på noe bedre.

Konstruert


Jacobsen er en mann med mye på hjertet. Han har fra før blant annet laget trashfilmer med nullbudsjetter, men også mer seriøse kortfilmer, som «Fremragende timer» (2002), der han problematiserer den seksuelle lavalderen. «Fem løgner» er et stykke svart, norsk hverdagsrealisme, der samfunnets tapere blir portrettert. Dette er bra, og det føles som om Jacobsen virkelig har måttet fortelle enkelte av historiene.

Dessverre blir det ikke nødvendigvis god film av det alene. Og jeg sier enkelte, fordi noen av skjebnene føles i overkant konstruerte. Hva gjør for eksempel kjøpesenterklovnen plutselig på homseklubbscenen med en kjempepikk?

Troverdig


Det kan virke som om Jacobsen har hatt tre gode historier, og fylt på med to til for å fylle langfilmformatet. Sammenklippingen er smart og godt gjennomført, og resulterer i en god formkurve, der hver kortfilm inneholder opp og nedturer, og når klippet sammen med de andre, gjør sitt til at filmen flyter. Halvannen time føles derfor aldri lenge. Likevel oppleves filmen ujevn, og mangelfull både hva gjelder manus og håndverk.

Pia Tjelta viser at hun er mer enn et pent fjes der hun spiller postordrebrud. Scenen der hun byr seg fram på flytoget viser at hun er en skuespiller som fortjener mer enn kjærlighetskomedier. Historien mellom den unge, mannlige prostituerte og kunden, er også troverdig og rørende. Og historien med jenta i rullestolen har en morsom og overraskende finale.

Men det blir dessverre med det. Deler av filmen bringer tankene til Wam og Wennerøds univers. Det blir i overkant tydelig, klisjéfullt og dermed falskt. Litt sånn: «Sterk film! Ja, helt flippete. Livet er kjipt, ikke sant.»