VEKKER GLEDE: Tor Åge Bringsværds bøker oppleves som annerledes enn mye annet i den norske litteraturen. Foto: Jeanette Landfald
VEKKER GLEDE: Tor Åge Bringsværds bøker oppleves som annerledes enn mye annet i den norske litteraturen. Foto: Jeanette LandfaldVis mer

Bringsværd har klart kunsten å skrive en rørende metaroman

Dypt bringsværdsk, dypt fascinerende.

||| BOK: En av legendene om kirkefaren Antonius forteller at Djevelen en gang angrep ham i skikkelse av en stor, sint gris. Eremitten Antonius, som noen sier var svinerøkter før han ble en kirkens mann, motsto fristelsen til slå den rasende galten. Da grep Gud inn og svøpte helgenen i et merkelig lys, mens Djevelen fór ut av dyret under skrik og rop. Etterpå sto grisen fortumlet igjen, liten og snill, og siden forlot han aldri helgenens side, men fulgte ham som en kjærlig skygge.

Fra sinnssykehusetHistorien om den hellige Antonius og grisen har en sentral birolle i Tor Åge Bringsværds siste roman. Det er passende for en liten tekst som handler om vennlighetens og trofasthetens makt, men framfor alt om illusjoner og besettelser: Om hvordan språket gir liv til forestillingene våre, slik at verden blir rikere og mer levelig, men også lettere å gå seg vill i. Alt dette i en liten bok på 128 sider, lagt til et psykiatrisk sykehus ved navn St. Antonius, og preget av Tor Åge Bringsværds sans for patos og skjør komikk: «Roses are red, violets are blue, I?m schizophrenic, and so am I», som det heter i sitatet som innleder boka.

UtforskingsprosjektKanskje har Bringsværds enorme produktivitet vært med på å frata ham noe av den litterære anseelsen han hadde fortjent. Til gjengjeld oppleves bøkene hans annerledes enn mye annet i den norske litteraturen: Bringsværd skriver ikke først og fremst for å tilfredsstille et sett estetiske forventninger, virker det som, men fordi han er genuint nysgjerrig på situasjonene han undersøker. Resultatet er ikke det sobreste forfatterskapet i nyere norsk litteratur, men definitivt et av dem det er lettest å bli glad i.

Mange stemmerBringsværds medium for dette undersøkelsesarbeidet har ofte vært jeg-fortellingen: Alt fra barnekorstogskrigere til framtidsedderkopper har de siste tiårene fått føre ordet i romanene hans. Denne gangen er det to buktalerdukker som snakker, fra hver sin side av sykesengen til en mann som aldri helt har klart å finne ut hvor mange han er.

Grepet kan virke maniert — helt til en oppdager parallellene mellom hovedpersonens sykdomsbilde og Bringsværds eget prosjekt: Også han gir liv til fremmede stemmer. Resultatet blir en beretning om helbredelse, men også en underfundig utforsking av fiksjonens farer og fortrøstningskraft, den som «kan gi oss muligheten til — for en kort stund — å være en annen enn oss selv». For å sitere en av buktalerdukkene, på typisk bringsværdsk vis.

Det er passende for en liten tekst som handler om vennlighetens og trofasthetens makt.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 24. august 2009.

Bringsværd har klart kunsten å skrive en rørende metaroman