Brita Møystad Engseth

Brita Møystad Engseth fikk en heller sær start som kinogjenger. Sammen med faren var hun fast inventar på hver bidige cowboyfilm som ankom Elverum, og i dag finnes det neppe den jevnaldrende jente som har sett Clinter'n ri inn i flere solnedganger enn Brita.

- Tenk om han hadde lært meg å spille tennis, da kunne jeg vært rik og berømt i dag, sukker Brita Møystad Engseth.

Den store, svartkledde kroppen har sunket ned på en kaféstol i skyggen, og vinden har allerede tatt med seg de første restene av en grønn Barclay. Håret er kort og grått, ansiktet kjemisk renset for studiosminke.

- Cola.

Svarte traktorsko plantes i asfalten.

- Den gang sa det pling, pling, pling før filmen. Vi var alltid for seine. Pappa skulle ordne seg, dusje og skifte og sånn, og det begynte han selvsagt med like før vi måtte dra. Men de starta aldri filmen før Engseth'n og dattera kom, ler Brita.

I dag er den ene kinosalen hjemme blitt til to, men Engseth den eldre frekventerer ikke filmen som før. Det har han overlatt til dattera. Som filmkritiker ser hun film dagen lang, og når kvelden kommer og kjæresten vil gå på kino, vil Brita helst slippe.

- Hun blir litt herset med, stakkar. Jeg gidder ikke se filmer om igjen hvis de ikke er bra. Men når «The Matrix» kommer til Norge, da skal jeg på kino. I utgangspunktet var jeg litt skeptisk til Keanu Reeves, men filmen var fantastisk, grensesprengende, spektakulær! Jeg kjente formelig håret reise seg på hodet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Er ikke det en klisjé?

- Ok da. Håret under armene strittet.

BRITA MØYSTAD ENGSETH ER IKKE SOM

andre filmkritikere. Hun elsker amerikansk action. God amerikansk action, vel og merke. Gi henne en passe dose bilkrasj, spe på med blod, gørr og spesialeffekter i milliondollarklassen, og Brita er i himmelen.

- Pål Bang-Hansen pleier å bjeffe når han ser meg i korridoren: «Det er vel ikke noe gøy så lenge det ikke er overflatisk amerikansk action, tenker jeg.» For meg er film først og fremst underholdning. Jo bedre lyd og flere effekter, dess bedre underholdning.

- Det er vel ikke særlig stuerent i dine kretser?

- Nei, he he, det skjønte jeg allerede under studiene. De fleste begynner på filmvitenskap i kjærlighet til filmhistorien, jeg begynte i kjærlighet til filmen. Så ble jeg en original da.

Egentlig var det en researcher NRK2 trengte da «Filmredaksjonen» ble født i fjor. En med peiling på film. Det hadde Brita. I tillegg hadde hun en fot innenfor rikskringkastingen, som filmanmelder i Østlandssendingen.

- Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men plutselig var jeg på skjermen. Det var strengt tatt ikke meningen.

- Hvilke tilbakemeldinger får du?

- De samme som i Østlandssendingen. Enten er folk veldig begeistret, eller så kan de ikke fordra meg.

- Fordi?

- Fordi jeg er flåsete, overflatisk, eplekjekk og skrullete. Jeg skjønner at noen kan synes det, men det er nå engang min måte å like film på, sier Brita.

PIPPI LANGSTRØMPE VAR ALDRI

det store. Selv Brita Møystad Engseth mener å ha vage minner om en og annen barnefilm fra barndommen, men det var faderens valg som dominerte.

- Jeg var aldri gammel nok. Som fjortenåring så jeg «Alien» for første gang, og det var en skjellsettende opplevelse. Jeg hadde aldri sett noe så fælt, flott og grusomt, og visste ikke at det var mulig å lage slik film. Det var en helt ny følelse. Jeg var livredd. «Ondskapens hotell» hadde samme effekt. Følelsesmessig var jeg neppe gammel nok til å se den, for i ettertid husket jeg bare heisdørene som åpnet seg, og blodet som kom ut. Det forfulgte meg hver gang jeg så en heis.

«Alien» forfølger Brita fortsatt.

- Jeg har i alle fall sett den 30-40 ganger. Det verste er at oppfølgeren, «Aliens», er nesten bedre. Jeg holdt på å omkomme da Ripley døde i den tredje filmen, så takk Gud for genmanipulering! Ripley-figuren er en av de sjeldneste kvinneroller som er laget på film. Hun gjør alt hva menn alltid har gjort, og slipper å løpe rundt i høye hæler og skrike unødig. Jeg er fortsatt forelsket i Sigourney Weaver. Helt kritikkløst.

I DEN VIRKELIGE VERDEN ER

Brita Møystad Engseth forelsket i samboeren Ann, som nekter å gifte seg med henne fordi hun ikke drikker rødvin. Men filminteressen deler de. I Dagbladets arkiver har navnet Brita Møystad Engseth en tendens til å dukke opp hver gang en homo kommer på film. Sist med «Fucking Åmål».

- Det er en fabelaktig film! Da jeg så den, ble jeg lykkelig langt inne i meg. Jeg tror det er en utrolig viktig film for unge homofile. Noe slikt så aldri jeg som ung, og det å se seg selv på film føltes utrolig godt.

- Filmselskapet liker ikke stempelet lesbefilm?

- Nehei? Filmen begynner med at Agnes skriver at hun er forelska i Elin, og den slutter med at de blir sammen. Er ikke det en lesbefilm, så vet ikke jeg. Eller - det er en lesbisk kjærlighetsfilm. Du skal være frådende homofob for ikke å håpe at jentene får hverandre til slutt.

- Når fortalte du foreldrene dine at du var lesbisk?

- Jeg? Det var mamma som fortalte meg det. På folkehøgskole i Kristiansand traff jeg en søt pike som jeg var kjempeforelsket i, og naturlig nok snakket jeg om henne hver gang jeg ringte hjem. Plutselig en dag spurte mamma: «Når skal du ta med deg denne kjæresten din hjem, da?»

Brita fikk bakoversveis og brølte tilbake: «Hva tror du jeg er, lesbisk eller?» Deretter hev hun på røret, ringte kjæresten, konkluderte med at det var nettopp det hun var, og ringte moren tilbake.

- Jeg hadde aldri sagt ordet lesbisk før, ler hun.

Så enkelt var det i bunn og grunn.

SOM TENÅRING SKULLE BRITA

bli Spielberg. Det slo hun fort fra seg, etter å ha laget sin første kortfilm på Høgskolen i Rogaland. Det tok for lang tid. Dermed ble det filmvitenskap på Universitetet i Stockholm.

- Jeg hadde planer om å ta doktorandutdanningen, som tilsvarer norsk hovedfag, men jeg var så blakk at jeg dro hjem for å jobbe.

Filmen førte Brita Møystad Engseth inn i journalistikken. Hun begynte å skrive for gratisavisa Urban, og etter en rivende artikkel om menn i det homofile tidsskriftet Løvetann, ble hun headhuntet til Tique.

- Jeg trodde det var en spøk da jeg hørte at Anette Stai hadde ringt. I begynnelsen syntes jeg det var fryktelig glamorøst, men etter hvert ble jeg lei av å jobbe med moter der papiret veide mer enn modellene. Og hvor mye kan man egentlig skrive om en parfyme? Jeg vet ikke om jeg kan nok adjektiver.