Britene trenger flere innvandrere

Innvandring har allerede endret spisevanene til britene. Indisk kjøkken har utkonkurrert det britiske.

LONDON (Dagbladet): Britenes nasjonalrett er ikke lenger fish and chips, indisk karri har overtatt. Britene spiser 2,5 millioner karri-retter i uka. Indiske restauranter og take away-kjøkken beskjeftiger flere mennesker enn kullgruver, stålverk og skipsbyggerier til sammen. Karrisukessen er et eksempel på hva økt innvandring har ført til. Det har endret spisevanene i en nasjon med 58 millioner innbyggere, hvorav 3,3 millioner er etniske minoritetsgrupper.

Immigranter

Den norske Verdikommisjonen slår fast at Norge ikke lenger er et homogent, kristent samfunn. Det er blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Britene har levd i et slikt samfunn lenge og er blitt beriket av nye skikker og fremmed kultur, skriver journalist Jan Tystad fra London.

Jeg er en av dem som ofte går på indisk restaurant og mener at de har beriket restaurantlivet i London. I smak og farge er det ingen retter som slår karriene, og prismessig er de også gunstige. Den mest populære retten er tikka masala, en krydderrett gjerne med kylling, tilsatt krem og yoghurt. Den ble ifølge et BBC-program oppfunnet i England for å gi britene en mildere form for indisk karri.

En undersøkelse foretatt av Vaughan Robinson ved universitetet i Wales («Jewels in the Crown: The Contribution of Ethnic minorities to life in Post-war Britain») viser at de forskjellige grupper av innvandrere har beriket det britiske samfunnet på en rekke områder. En av de første gruppene som kom, var jødene som flyktet fra forfølgelse i Øst-Europa og seinere fra Nazi-Tyskland. Michael Marks, som startet den kjente kjeden Marks and Spencer, kom som flyktning fra pogromene i Russland i 1882. Han startet en varekjede som er blitt verdensberømt og som beskjeftiger tusenvis av briter.

Andre jøder ble ledende i britisk forretningsliv og kulturliv. Andre Deutsch, A.G. Weidenfeld og P.B. Hamlyn startet alle forlag. Yehudi Menuhin ble en av verdens mest berømte fiolinister, og Georg Solti en av de største dirigenter, og slik kunne man fortsette beskrivelsen av jødisk innflytelse.

Under den andre verdenskrig kom det flyktninger fra en rekke okkuperte land, blant annet fra Norge. De fleste nordmenn reiste hjem og satte ikke sitt preg på det engelske samfunn, bortsett fra det årlige juletreet på Trafalgar Square i London. Det sendes hvert år som takk for hjelpen under krigen. Et annet synlig tegn var Norway House som også lå på Trafalgar Square, men som dessverre er solgt og ikke lenger noe samlingssted for nordmenn.

Selv om vi ikke satte dype spor, har andre flyktninggrupper og frivillige innvandrere gjort det. På 1950-tallet kom det en stor gruppe irske arbeidere til England. Visse bydeler i London ble irske, som for eksempel Kilburn. Irene ble byggearbeidere og veiarbeidere og har gjort en stor innsats i jobber som britene ikke ville ha. Polske arbeidere kom også inn som erstatningsarbeidere på samme tid.

Seinere kom det tusenvis av immigranter fra Vestindia og fikk arbeid på jernbanen, på undergrunnsbanene og i helsevesenet. De kom fordi det var mangel på arbeidskraft og ble fulgt av indiske og pakistanske innvandrere.

Lenge var britene svært kjedelige i matveien. De holdt seg til fish and chips og roast til søndagsmiddag. Det var enten roastbiff og Yorkshire-pudding eller lammestek. Gradvis er dette forandret. Italienske innvandrere kom med iskrem og pastaretter, og de italienske kaffehusene introduserte espresso og cappuccino. Kineserne kom med sine egne matretter og opprettet kinesiske bydeler (China Towns) i flere av de britiske storbyene, men ingen har som inderne klart å påvirke britenes spisevaner. Nå spiser hver femte britiske familie karri minst en gang i uka.

Inderne har ikke bare brakt med seg matretter. Britiske sykehus er i dag fulle av indiske leger. De indiske innvandrerne har alltid satset på utdanning, min avisbutikk eies av en inder som ble kastet ut av Idi Amin i Uganda i 1972. Han har tre døtre, to av dem er blitt leger. Familien har jobbet hardt og satset på å gi barna universitetsutdanning. Resultatet er at indiske barn gjør det best under eksamener i skolene. En undersøkelse av 18-åringer viste at asiater er den best kvalifiserte ungdomsgruppen når det gjelder opptak til universiteter. For mange er det rimelig å ta sikte på en akademisk karriere, hvor rasediskriminering ikke er et stort problem.

Inderne gjør det også godt i forretningslivet, som for eksempel den indiske kvinnen Perween Warsi. Hun begynte med å koke samosas (frityrstekte butterdeigtrekanter fylt med kjøtt eller grønnsaker) på kjøkkenet hjemme. Etterspørselen var så stor at hun etablerte et firma og ansatte flere i 1987. Firmaet vokste og laget etter hvert andre ferdigpakkede karriretter. Nå beskjeftiger hun 350 mennesker og har en omsetning på 260 millioner kroner i året. Perween Warsi er blitt valgt til årets forretningskvinne og hedret med en orden av dronning Elizabeth. Hun er et eksempel på en innvandrer som skapte mange arbeidsplasser.

Innenfor sport gjør innvandrere og deres etterkommere det spesielt godt. Det gjelder spesielt innvandrere fra Karibia og Afrika. I fotball er 300 av 1900 profesjonelle spillere svarte - bare for å nevne noen: John Barnes, Les Ferdinand, Paul Ince, Sol Campbell, Ian Wright, Andy Cole og Stan Collymore. De svarte bokserne dominerer også den sportsgreinen, og det samme er tilfellet i friidrett hvor Linford Christie er den mest kjente sprinteren.

Uten immigranter ville Storbritannia sett helt annerledes ut. Det ville ikke vært et så pulserende og spennende samfunn. Det er ikke bare i matproduksjon, transport og helsevesen vi finner mange immigranter. De har også satt sitt preg på kulturlivet.

Forfattere som har sin bakgrunn fra de tidligere koloniene, har dominert nyere litteratur. Mange av de mest kjente forfatterne kom til Storbritannia som barn av immigranter. Det gjelder V.S. Naipaul fra Trinidad, Salman Rushdie fra India, Ben Okri fra Nigeria, Abdulrazak Gurnah fra Zanzibar og Hanif Kureishi som ble født av pakistanske foreldre i England og som ofte skildrer den rasismen han møtte under oppveksten.

Rasismen eksisterer og antar mange former for innvandrere, flyktninger og deres barn. De blir diskriminert i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det har skjedd flere rasistiske drap, særlig i enkelte drabantbyer med kommunale boliger hvor det finnes hvite gjenger, ofte nynazister, som forfølger og angriper innvandrerne. Britene har etablert en rekke antirasistiske lover, og politiet har ryddet opp i egne rekker når politimenn er blitt dømt for rasistisk oppførsel, men de har ikke klart å stanse overgrepene.

Trass i rasismen i visse områder, er briter flest tolerante og villige til å leve og arbeide sammen med folk med andre hudfarger og folk med andre kulturer og skikker. De vet at dette samfunnet trenger immigrantene, og mange mener det trengs langt flere hvis staten skal få nok inntekter til å betale ut folketrygden om noen år.

Rapporten «Jewel in the Crown» viser ganske klart at flere immigranter er nødvendig for å holde hjulene i gang. Hvis immigrantene stenges ute, vil folketallet synke fra 58,6 millioner i 2000 til 55,5 millioner i år 2050, og det vil bety 42 prosent færre arbeidere til å betale skatter og sosiale avgifter. Det fins følgende alternativ: Britene må øke barnetallet, men ingenting tyder på at britiske kvinner vil ha flere barn, eller så må man slutte å ha en aldersgrense for pensjonering. Heller ikke det er briter flest interessert i, de ønsker å pensjonere seg når de er 65 (menn) og 60 år (kvinner).

Det eneste realistiske alternativet er å slippe inn flere flyktninger og immigranter og gi dem beskjeftigelse i produktivt arbeid. Uten immigranter må ifølge rapporten alle briter arbeide til de er 72 år.