EUROPA: Statsminister og leder for det konservative partiet, David Cameron, under i et valgprogram i BBC fjernsyn. Der fikk han et sjeldent spørsmål om Storbritannias forhold til EU. Og han gjentok løftet om folkeavstemning innen 2017. Foto: AFP / Scanpix / STEFAN ROUSSEAU
EUROPA: Statsminister og leder for det konservative partiet, David Cameron, under i et valgprogram i BBC fjernsyn. Der fikk han et sjeldent spørsmål om Storbritannias forhold til EU. Og han gjentok løftet om folkeavstemning innen 2017. Foto: AFP / Scanpix / STEFAN ROUSSEAUVis mer

Britenes Europa-kart

Som fuglene ser det, dreier valget i Storbritannia seg om landet henger naturlig sammen og om det hører med i Europa.

Kommentar

I sin opprinnelse kommer jo navnet Storbritannia i fra Bretagne i nåværende Frankrike, men riket har mistet fotfestet på det europeiske fastlandet og har bare igjen noen øyer langs den franske kysten som er gjort til skatteparadiser for å holde på britisk bosetting. Forsåvidt er også «Klippen», Gibraltar, igjen som fotfeste på fastlandet, som en enklave i Spania, men den er av mye nyere opprinnelse.

Britene har sitt øyrike, som tidligere også omfattet hele Irland, men nå bare Nord-Irland, som en del av Det Forente Kongedømmet. Med England, som overlegen storebror, omfatter det også Skottland og Wales.

Etter å ha mistet sitt verdensrike etter Andre Verdenskrig og blitt annenrangs stormakt, riktignok med en fast plass i Sikkerhetsrådet i FN, har den britiske eliten, som i hovedsak er engelsk, to hovedutfordringer. Øyriket må holdes sammen under ledelse fra London og ingen utfordrere eller fiender må få plass der. Dessverre røyk Irland, men «tant pis», som det het i det tidligere franske språket ved hoffet, «det får så gå». For det andre må landet bevare en innflytelse på det europeiske fastlandet og kunne balansere mellom Europa og Amerikas Forente Stater, i mangel av egen fordums stor makt.

Hvor vanskelig denne balansekunsten er, viste seg tydelig før og under krigen i Irak, hvor daværende statsminister Tony Blair la vekt på det «særlige forholdet» til USA, til mye raseri på fastlandet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sett utenfra og ovenfra dreier britenes valg seg om dette, i tillegg til alle de hverdagspolitiske spørsmålene som velgerne tenker på og som er langt mer synlige i valgkampen. Under et ordskifte i fjernsyn, sendt av BBC 30. april, kom spørsmålet om forholdet til EU opp, nærmest tilfeldig, fordi en velger stilte spørsmålet.

- Britene fortjener virkelig ei folkeavstemning. Jeg vil ikke lede ei regjering som ikke holder dette løftet. Det er ei rød linje, svarte statsminister David Cameron.

Dette var vel en advarsel til Nick Clegg og liberal-demokratene, som er EU-tilhengere og som hittil har regjert sammen med de konservative under Cameron.

Lederen for Arbeiderpartiet, Ed Miliband, gjentok sitt stikk motsatte løfte noen minutter etterpå.

- Jeg vil bruke min energi på kjøpekraft, arbeid og helse, ikke på denne idéen om å gå ut av Den Europeiske Unionen, svarte han.

Knapt noe spørsmål skiller de to som vil bli statsminister så klart som dette. Likevel er Europa det skjulte spørsmålet i valgkampen. EU kommer på sjuendeplass over hva velgerne er opptatte av, og de to store partiene har behendig unngått det. Når britene snakker om EU så ender det uunngåelig i snakk om innvandring. Og da spiller man ballen rett over til Uavhengighetspartiet (UKIP). Deres «raison d?etre» er å melde Storbritannia ut av EU.

- Dette minner om en taus sammensvergelse om det som trolig er det viktigste spørsmålet i dette valget, oppsummerer sjefredaktør George Parker i avisa The Financial Times.

Men, når velgerne først blir spurt om det, som avisa The Guardian gjorde i april, vil tre av fire ha folkeavstemning om utmelding. Og da vil 46 prosent stemme for «Brexit» (utmelding) mens 38 prosent vil stemme mot.

Valget nå dreier seg i første omgang om det blir folkeavstemning innen 2017 eller ikke. Men det ene eller det andre setter i gang en politisk dynamikk som er vanskelig å forutse. Tilsynelatende uten noen kopling er det likevel en forvirrende sammenheng mellom uavhengighet for Skottland og britisk medlemskap i EU.

Skotsk Nasjonalparti (SNP), som kan gjøre nesten reint bord i valget i Skottland, stiller spørsmål om Storbritannia henger sammen, om innbyggerne kan holdes sammen som briter. Uten skotter er de knapt briter og i hvert fall ikke store.

Det politisk absurde ved dette er at skottene er glødende europeere og vil fortsette i EU enten Skottland blir uavhengig eller ikke og enten resten av landet vil melde seg ut eller ikke. Det er blant velgerne i England tvilen om medlemskapet i EU er såvidt sterk. De engelske løssalgsavisene har vært rammet av «eurofobi» i årevis.

Nicola Sturgeon, lederen i SNP, vil jage David Cameron ut av statsministerboligen i Downing Street i London. Men hovedmålet for partiet, et uavhengig Skottland, vil bakvendt nok være lettere å nå om Cameron vinner. Hvis det blir folkeavstemning og britene stemmer for utmelding, krever hun «veto-rett», sier hun. Skottland skal ikke dras ut av EU mot sin vilje av engelske velgere.  I så fall blir det ny folkeavstemning i Skottland om å melde seg ut av Storbritannia — og inn i EU.

For de engelske velgerne, og for Cameron om han fortsetter som statsminister, kan det bli et særdeles ubehagelig valg å få: Hvis flertallet stemmer for å gå ut av EU, stemmer de også for skilsmisse med Skottland.

I Europa, altså fastlandet, ser man også med uro på hva britene kan finne på. Men man holder klokelig kjeft om britenes valg.

Storbritannia er ikke med i euro-samarbeidet og ikke med i Schengen-området. Britene vil først og fremst være med i det frie markedet, for å selge sine varer og tjenester. Ikke minst er dette viktig for verdens største finansmarked i London. Men den frie bevegelsen skal ikke gjelde personer, altså arbeidskraft. Motstanden mot innvandrere er stor.

EU har ikke så veldig mye å gi i de forhandlingene om reformer som Cameron forlanger før han skal legge ut spørsmålet til folkeavstemning. Fri bevegelse over grensene for alle borgere i medlemslandene er en del av grunnvollene i EU. Det er derfor temmelig uklart hva det vil bli som Cameron kan legge fram for velgerne og be dem ta stilling til.

Så godt som alle i EU ville gjerne ha britene til å bry seg mer om de store europeiske spørsmålene. Men britene har vendt seg innover.  Frankrike, som engang sa nei til å slippe Storbritannia inn i EU, ønsker å ha landet med, også fordi det har med den indre maktbalansen å gjøre. Tyskland kan ellers bli for mektig. Tyskland vil også knytte øyriket nærmere til fastlandet på alle områder. Egentlig har britene mange venner og knapt noen uvenner i EU, men de trives tydeligvis best med å leke aleine. Ser virkelig den britiske eliten seg tjent med å miste innflytelse i Europa?

Alle ser hvordan avstanden øker. Britene står helt på sidelinja når Tyskland og Frankrike går sammen for å drive EU videre eller for å løse kriser med samlende forlik. Men britene kan jo ikke bryte med EU og knytte seg tettere til USA uten å bli helt underdanig.

EU står i fare for å miste Storbritannia, men vinne Skottland. Hvem som enn da regjerer i London må forholde seg til et ubehagelig nytt politisk kart over Europa.