ØYBOER: Den britiske statsministeren, David Cameron, under talen om EU og Storbritannias plass i London. Cameron vil ha endringer i EU og/eller flere britiske særordninger. Og han lover folkeavstemning om medlemskapet inne 2017 hvis han blir gjenvalgt. Foto:  AFP / Scanpix / BEN STANSALL
ØYBOER: Den britiske statsministeren, David Cameron, under talen om EU og Storbritannias plass i London. Cameron vil ha endringer i EU og/eller flere britiske særordninger. Og han lover folkeavstemning om medlemskapet inne 2017 hvis han blir gjenvalgt. Foto: AFP / Scanpix / BEN STANSALLVis mer

Britenes utenforskap

Statsminister David Cameron har stilt Storbritannia i utgangsdøra og gitt EU en slags «siste advarsel», som EU oppfatter som utpressing, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

40 år med spenninger og misforståelser har preget forholdet mellom Storbritannia og EU, fra landet i 1973 ble medlem av forløperen EF til i dag. I går holdt endelig den britiske statsministeren sin stadig utsatte tale om Europa, og omstendighetene malte, som så ofte før, bilder og symboler på britenes vanskelige forhold til Europa. Talen skulle holdes i den nederlandske hovedstaden Haag, «i hjertet av Europa», hvor David Cameron hevder at Storbritannia hører hjemme. Men krisa i Algérie førte til ny utsettelse av en tale, som stort sett var kjent, og han måtte ta den hjemme i London i øyriket.

Av de tre europeiske stormaktene var det Frankrike og Tyskland som fant sammen etter 2. Verdenskrig, og bandt sammen det nye, europeiske fellesskapet. Britene ble nektet adgang to ganger av Frankrike, før de slapp inn i 1973, under stor feiring i øyriket. Også seinere statsminister Margaret Thatcher var «européer» da. I folkeavstemninga i 1975 stemte to av tre briter for medlemskap.

Men, som statsminister, følte Thatcher seg lurt. Hun hadde knust sosialismen hjemme og trodde landet hadde gått inn i et fritt, kapitalistisk marked uten grenser, bare for å bli påtvunget sosialismen igjen fra Brussel, mente hun, etter harde sammenstøt med franske Jacques Delors, daværende president i EU-kommisjonen.

Trass i samarbeidet har britene aldri klart å avklare forholdet til fastlandet. Sosialisten François Mittterrand, da fransk president, lot seg sjarmere av denne «Jerndama», og han lyktes med å sjarmere Thatcher til å bli med på et typisk «norsk virkemiddel» i politikken, nemlig fastlandsforbindelse. Men heller ikke tunellen under Kanalen har klart å binde britene trygt til fastlandet.

Mens Tyskland og Frankrike er kjerna i EU, har Storbritannia forhandlet seg til særordninger og unntak. Britene er ikke med i Schengen-samarbeidet om åpne grenser, ikke med i politi- og justis-samarbeidet. De er ikke med i fellesvalutaen euro. De har ikke godtatt de grunnleggende rettighetene for alle borgere av EU. De sikret seg unntak for regler om sosiale rettigheter, deriblant arbeidstid, som skulle gi like konkurransevilkår i fellesmarkedet. Men Tony Blair ga, som statsminister, avkall på dét unntaket. Cameron vil nå ha unntaket tilbake. Landene i EU betaler en medlemsavgift i forhold til økonomisk styrke, men Thatcher skaffet britene et «avslag», fordi landet ikke nyter godt av landbruksstøtten i EU, noe som snart skulle avskaffes idet den felles landbrukspolitikken skal omlegges.

Idet sterke krefter i EU prøver å knytte samarbeidet tettere, særlig på grunn av euro-krisa, vil Cameron det motsatte. Han har truet med veto, de andre har fortsatt likevel og han har gitt opp. Det kan minne om den britiske barnesangen om den gamle, store hertugen av York som hadde ti tusen soldater, som han marsjerte opp til toppen av bakken, bare for å marsjere dem ned igjen. På et EU-toppmøte fikk han høre fra Nicolas Sarkozy, da fransk president: «Du har nettopp gått glipp av en mulighet til å holde kjeft om en valuta som du hater!»

Cameron vil ha et EU som framfor alt er et fritt fellesmarked, med færrest mulig regler for verdens største finansmarked i London. Han vil ha lavere medlemsavgift. Han vil flytte makt fra EU til medlemslandene og deres parlamenter. EU skal ikke bestemme arbeidstid og sosiale rettigheter i medlemslandene eller blande seg inn i deres rettsvesen.

Talen har åpnet ei Pandoras krukke av uvisse og åpne spørsmål. Han vil forhandle med de andre 27, snart 28, medlemslandene om å endre traktatene eller få til ensidige særordninger. (Det tok bare ti år å enes om Lisboa-traktaten.) Så vil han, om han vinner neste valg, legge dette ut til folkeavstemning om ja eller nei til medlemskap i EU. Men hva vil gjøre Cameron tilfreds, og hva hvis ikke?

Peter Mandelson, tidligere EU-kommissær og britisk statsråd, kalte talen «schisofren», fordi resten av Europa «ser ikke på EU som en kafeteria hvor du tar et brett og forsyner deg med hva du vil ha». Frankrike sier at «vi kan ikke ha et Europa à la carte», og Tyskland sier at man ikke kan plukke kirsebærene av kaka. Douglas Alexander, Arbeiderpartiets skygge-utenriksminister, sier det er som å stå i utgangsdøra og true med å gå hvis du ikke får viljen din.

Britene har kjempet for å få være ei stormakt innen EU i kraft av folketall, økonomi og militær makt, men de har aldri greid det, fordi de ikke forstår fastlandets logikk og heller ikke vært villige til å betale prisen i form av å innordne seg fellesskapet.

En EU-diplomat sa engang til oss: «Ikkeno' medlemsland er så utenfor som Storbritannia; ikkeno' utenforland er så innenfor som Norge.» Men Storbritannia kan aldri gjøre som Norge. De er utenfor inni og inni utenfor.