Briter gambler

Da Londons nye kunstmuseum Tate Modern åpnet i går, lå det for en stor del britiske spillepenger til grunn for den gigantiske kulturkatedralen. Gamblingen på øyriket ga også det meste av fundamentet for den nye fløyen i National Portrait Gallery, som hovedstaden kunne presentere ferdigstilt ei uke tidligere.

Engelskmenn, nordirere, skotter og walisere setter ikke bare sine pund inn på masseidretter som fotball, cricket, rugby og høyt premierte veddeløp for hest som hund. Det fins knapt den ting britene ikke ønsker å vedde om, enten pengene settes inn på spillet om Drillos skjebne og etterfølger eller går om når en skilsmisse skjer innen kjendisverdenen. BBCs dekning av trekningene i National Lottery er show med innslag av de største stjerner, og hører til de mest sette fjersynsprogrammene.

Spillegalskapen genererer overskudd i mangemilliard-klassen. Mye av dette kanaliseres over til institusjoner som Milleniums-kommisjonen og The British Council, som i sin tur resulterer i forstandige og langsiktige satsinger på kulturfronten. Riktig nok skaper også her enkelte bevilgninger bruduljer i de mest markskrikerske mediene, men det er lite bråk om de nesten 900 millionene som har gått til museet ved Bankside.

Dette skyldes nok delvis at Tate Modern vil bli en ny giv for omliggende og oversette Southwark-strøket, slik Pompidou-senteret fikk for det tidligere så neglisjerte Marais-kvartalet i Paris.

Resten av Tate Moderns byggesum én milliard kroner har kommet fra mer enn 100 ulike kjente og anonyme bidragsytere. De omfatter alt fra bydelsstyre, regjering og storkonserner til forskjellige fonds, privatpersoner og veldighetsorganisasjoner. At milliarden kom på bok og budsjettet holdt, tjener ikke minst Tate-krumtappen Nicolas Serota til ære.

Det som slår en i England er hvordan forvalterne av såvel offentlige lotteri-penger som private sponsorer, står fram med høy profil og sier seg «delighted» med å kunne bidra så sterkt til landets kulturliv. Selvsagt ligger det pr-messig prestisje og økonomisk strategi innbakt i bevilgningene. Men det handler også om en kulturell bevissthet, som virker usynlig hos oss når kulturen skal få sitt av stalige tippemidler og det nyrike næringslivet blunder.