KAN VI SNAKKE OM DETTE?: DV8s «Can We Talk about This?» besøker Dansens Hus fra 11. til 13. mai. Foto: Matt Nettheim
KAN VI SNAKKE OM DETTE?: DV8s «Can We Talk about This?» besøker Dansens Hus fra 11. til 13. mai. Foto: Matt NettheimVis mer

Britisk briljans

Sola går ikke ned over det britiske danseimperiet.

SAMTIDSDANS: Mange av de mest toneangivene dansekunstnerne i verden i dag stammer fra ett og samme land: Matthew Bourne, Christopher Bruce, Charlotte Vincent, Jane Mason, Martin Lawrence, Richard Alston, Kate Prince, Hofesh Shechter, James Wilton, Michael Nunn, William Trevitt.

Paul Lightfoot, som nå leder Nederlands Dans Theater, er brite. Det er også Christopher Wheeldon, tidligere sjefskoreograf for New York City Ballet, nå sjef for sitt eget kompani med baser både i New York og London, og Cathy Marston, kunstnerisk leder for Bern:Ballett.

Hva er det med Storbritannia?

FIRE STORE BRITISKE koreografer besøker Norge denne våren. Akram Khan og Russell Maliphant har allerede vært her, Khan med «Vertical Road» på Dansens Hus, Maliphant med «The Rodin Project» i Bærum Kulturhus.

Lloyd Newson og Wayne McGregor, med kompaniene DV8 og Random Dance og forestillingene «Can We Talk about This?» og «F.A.R», står for tur.

De fire utgjør til sammen et godt eksempel på britisk mangfold. Det finnes ikke en britisk stil, men et kaleidoskop av stiler. Der Newson er politisk, er Maliphant poetisk. Der Khan bruker sin egen familiebakgrunn, bruker McGregor vitenskapelige forskningsprosjekter.

Newson og Khan trekker begge inn tekst og krysser av og til grensen mot teater. McGregor liker å samarbeide med billedkunstnere. Maliphant finner inspirasjon i breakdance og hiphop, Khan i tradisjonell indisk dans. McGregor arbeider med klassisk skolerte dansere som huskoreograf for The Royal Ballet, mens han bruker moderne dansere når han koreograferer for sitt eget kompani, Random Dance.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han har sagt at han ikke ser reell forskjell mellom dansere med den ene bakgrunnen framfor den andre. Det som betyr noe for ham, er om danserne har fantasi.

HVA HAR STORBRITANNIA som ingen andre har? Frankrike, Russland og Tyskland, kanskje til og med USA, har alle dansetradisjoner med større prestisje enn den britiske.

Men de siste par tiårene er det neppe noen som har satset like sterkt på dans som britene:

ALDRI ABSTRAKT: «Kroppen er aldri abstrakt», sier Wayne McGregor. I slutten av mai kan man se hans «F.A.R» i Den Norske Opera & Ballett. Foto: Random Dance
ALDRI ABSTRAKT: «Kroppen er aldri abstrakt», sier Wayne McGregor. I slutten av mai kan man se hans «F.A.R» i Den Norske Opera & Ballett. Foto: Random Dance Vis mer

•Landet har fem nasjonale dansekompanier: The Royal Ballet, English National Ballet, Rambert Dance Company, National Dance Company Wales og Scottish Ballet.

•En lang rekke dansefestivaler: Dance Umbrella, Resolution!, Place Prize, Breakin' Convention, Move It, Cloud Dance Festival, Booking Dance Festival (sistnevnte er en del av Edinburgh Fringe).

•Utdanningstilbud av toppkvalitet, innen klassisk og moderne dans: Laban, Royal Academy of Dance, Royal Ballet School, English National Ballet School, Northern Ballet School, pluss universitetenes dansestudier.

•Et kulturråd, Arts Council England, som (i alle fall inntil nylige budsjettinnsparinger trådte i kraft) har støttet også såkalt «smale» prosjekter.

•Dessuten, dansehus for visning, produksjon, nettverksbygging og nye samarbeid.  

SADLER'S WELLS åpnet sitt nye byggkompleks i 1998 og har huset alle verdens - ikke bare Storbritannias - ledende dansekompanier siden. Med tre egne scener, øvingslokaler og stor produsentvirksomhet kan man takke danseteatret i Islington for mye kvalitetsdans.

Kunstnersentret The Barbican har omfattende danseprogrammer, med gjestespill, verkstedsamlinger og seminarer, og dessuten har oppussingen av Royal Opera House gitt dansen mer egnede lokaler - blant annet med prøvesaler i samme bygg som scenene.

Også utenfor London har dansen fått egne, nye hus.

Slett ikke bare i de store byene: Ipswich og Eastleigh har nå spesialbygde dansehus, Scottish Ballet i Glasgow fikk nylig en ny hjemmescene, og det samme gjorde de to faste dansekompaniene i Leeds, Northern Ballet Theatre og Phoenix.

Slikt gir stabilitet, og med det, større rom for å skape.

HAR VÆRT HER: Akram Khan Companys «Vertical Road» besøkte Dansens Hus tidligere i år. Foto: Laurent Ziegler
HAR VÆRT HER: Akram Khan Companys «Vertical Road» besøkte Dansens Hus tidligere i år. Foto: Laurent Ziegler Vis mer

DANS ER ET internasjonalt språk. De fleste koreografier kan framføres over hele verden uten tilpasninger. Dansere med ulike kulturbakgrunner arbeider ofte sammen.

Det gjenspeiles ikke nødvendigvis i tematikk, men for flere britiske kompanier er mangfoldsspørsmål sentrale tema. Kanskje har den tidligere koloninasjonens lange erfaring med flerkulturell virkelighet gjort det enklere å ta opp slike spørsmål?

Akram Khan, som i fjor fikk den britiske dansekritikerprisen, bruker ofte sin egen bakgrunn i sine koreografier. Foreldrene hans er muslimer fra Bangladesh, selv er han tospråklig, og han har trening i dansestilen kathak, en klassisk, indisk tradisjon fra tida før mogulene.

Khan blander kathak og samtidsdans, han bruker noen ganger titler på engelsk og noen ganger titler på bengali. Ofte lar han også tematikken være bindestrekbritisk.  

MER KONTROVERSIELL er Lloyd Newson og hans politisk ladede koreografier.

I «Can We Talk about This?», som kommer til Oslo denne uka, tar han opp islams syn på religiøs sensur, demokrati og personlige rettigheter - og spørsmålet om offentligheten behandler muslimer annerledes enn andre.

Tidligere har han, som selv er australskfødt innvandrer til Storbritannia og homofil, diskutert blant annet homorettigheter, vold, fordommer og funksjonshemming.

- Jeg har alltid følt behov for å snakke om spørsmål folk ikke vil snakke om, sa han til The Guardian i forbindelse med premieren i London tidligere i år.

«Can We Talk about This?» vises på Dansens Hus fredag, lørdag og søndag denne uka. Wayne McGregors «F.A.R» kan sees i Operaen fra 21. til 24. mai.

INSPIRERT AV BILLEDHUGGER: Russell Maliphants «The Rodin Project» er inspirert av skulptøren Auguste Rodin, han som lagde «Tenkeren». Og av hiphop. Foto: Russell Maliphant Company
INSPIRERT AV BILLEDHUGGER: Russell Maliphants «The Rodin Project» er inspirert av skulptøren Auguste Rodin, han som lagde «Tenkeren». Og av hiphop. Foto: Russell Maliphant Company Vis mer