Britisk mareritt

Den britiske statsministeren ville vise politisk styrke, men hun vågde ikke å skjære gjennom i forholdet til EU, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Den «britiske drømmen» som statsminister Theresa May forsøkte å vekke til live med sin tale under de konservatives landsmøte onsdag endte som et mareritt. Det er de fleste kommentatorene i britiske som utenlandske aviser, vennligsinnede som fiendtlige, enige om. Men, utenom alle uhellene som rammet henne, står hun framfor to alvorlige politiske utfordringer som hun med talen ikke klarte å svare på, og de to er sammenvevde. May skulle med sin «store tale» gjenerobre lederskapet over sine sprikende statsråder og sitt splittede parti, men det endte i fiasko. Storbritannia strever med forhandlingene om å forlate EU, det største og mest opprivende spørsmålet i britisk politikk etter Andre Verdenskrig, og statsministeren forsøkte å omgå det, nesten glemme det. I en tale på 19 sider avspiste hun EU med 24 linjer!

Uhellene endte som metaforer. May fikk stadige hostekuler under talen, som glass med vann og en halstablett fra finansminister Philip Hammond på første benkerad bare dårlig kunne lege. Hennes nærmeste medarbeidere måtte reise seg og klappe og juble for å la henne få igjen pusten. Bak henne sto slagordet «bygge et land som tjener alle», men etterhvert datt fem bokstaver ned og gjorde det uleselig. Det viste snarere et land i forfall eller et politisk program som gikk i knas. Hennes forsvar for de svake i samfunnet, de «uten stemme», fikk ufrivillig komiske og patetiske overtoner fra den hostende statsministeren. En tale hvor hun skulle vise politisk styrke spredte tvil i salen om hun ville være i stand til å gjennomføre den.

Om ikke dette var nok, kom en komiker og viftet et brev under nesa hennes, et falskt oppsigelsesbrev fra utenriksminister Boris Johnson som satt på første rad. Boris holdt sin tale til landsmøtet i Manchester dagen før, en tale som var full av utlagte bananskall å skli på for May, men da hadde statsministeren valgt å ikke være til stede, etter ei uke hvor utenriksministeren hadde vært ute i avisene og trukket opp sine «røde linjer» i forhandlingene med EU. Dette er litt eiendommelig fordi May har satt Johnson på sidelinja i EU-forhandlingene. Som vi har skrevet før: Da May utnevnte EU-hateren Johnson som utenriksminister, ble det i Brussel klassifisert som «fiendtlig handling», ifølge en EU-diplomat. Da det ble klart at han ikke skulle ha noe særlig med «Brexit» å gjøre, ble det reklassifisert til «rein dumskap».

Boris, litt som en klovn og litt som Winston Churchill, nørte opp under britisk patriotisme og snakket som en statsminister på vent, men han forkledde det med ros av May. «Vi har vunnet, Theresa May har vunnet», sa Boris øyensynlig med henblikk på valget i juni da May tapte flertallet i Underhuset. Om framtida utenfor EU, kunne han love: «Vi kan erobre framtida! Vi skal få den britiske løva til å brøle!» Men han har enn så lenge lagt ned stridsøksa og stiller seg bak May, om enn nokså uryddig.

På hjemmebane er May truet innenfra sitt eget sprikende konservative parti og utenfra av Arbeiderpartiet, under Jeremy Corbyn, som ligger foran på meningsmålingene. Faren fra Corbyn ser ut til å være det limet som best holder de konservative sammen. Denne faren fikk også May til å legge fram politiske løfter som de konservative i fjor ville ha kalt «marxistiske». Hun skal bygge flere sosiale boliger, med lav husleie, for å bøte på et boligmarked som hun sier er mangelfullt. Fra Margaret Thatchers tid til i dag har de konservative vært mest opptatt av å selge ut sosiale boliger. Hun lovte også å sette tak på strømpriser og skolepenger ved universitetene.

Men den store «britiske drømmen», som hun stadig nevnte, skal altså bli virkelig utenfor EU. Og forhandlingene med EU står stadig nokså i stampe. Britene må først gjøre opp boet etter seg, krever EU stadig, men May våger tydeligvis ikke å komme med innrømmelser. Partene må bli enige om hvor mye britene skylder EU og hvor mye de skal fortsette å betale. De må enes om EU-borgeres rettigheter i Storbritannia og britiske borgeres rettigheter i EU. Og de må enes om grensa mellom Irland og Nord-Irland, som blir yttergrense for EU. Først når dette er klart, vil EU forhandle om en avtale for framtida da «den britiske drømmen» skal bli virkelig.

Men Theresa May vågde ikke å skjære gjennom under landsmøtet. EU-spørsmålet er rota til nesten alt av rot og splid blant de britiske konservative. Det er tydeligvis mye mer betent enn litt «marxistisk» sosialpolitikk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook